Vil bare si først at denne blir litt lang….Men det her er og min vei mot ufør, med systemet som er i dag.
Den veien har vart siden 2015. Men det var ikke ufør jeg hadde i tankene akkurat da!
Det er lett og være etterpåklok. Det har jeg vært angående jobb og. Det en tror og håper kan vare de årene en jobber, med underliggende problemer, og det fungerer ganske lenge før det smeller……Og viljen til og jobbe er der. For jeg kunne ha valgt og være 100 prosent ufør, latt være og jobbe. Men så er det den biten og føle seg til nytte, tjene sine egne penger.
I august 2015 fik jeg en heftig hoste! Som varte og gikk. Sykemelding, for og prøve jobbe igjen, så sykemeldt på ny. Da i ett helt år!
Jeg gikk over på AAP høsten 2017. Jeg leverte oppsigelsen og nøklene til jobb dagen etter at AAP var innvilget. Det hjalp ikke og være på den jobben, for det er et kjølelager, og papp-støven som flakser rundt omkring, både under pakking av produktene og oppryddingen.
Det første året var jeg hjemme og prøvde og bli bedre. Det gikk i litt turer for og få litt frisk luft. Jeg var og med på et livsstilsendringskurs på Kysthospitalet i Stavern. Det var rett og slett for og få kontroll over vekten, hjelpe lungene for og få mer plass og styrke kroppen. Og ja, kosten for og hjelpe allergien og kroppen og bli litt mer venner igjen.
For og ha krav på AAP, så må en ha aktivitet, og det var min aktivitet den perioden.
Etter hvert så tok jeg kontakt med Nav for og kunne komme ut i jobb igjen. Men når du møter en veileder som ikke leser papirene, får med seg alt av diagnoser, så blir det lange og mange kamper for og bli forstått!
På bestillingen sto det astma, allergi, og overvekt!!
Så jeg kom inn på feil tiltak. Jeg overbeskyttet meg selv, for jeg vet nøyaktig hvordan jeg fungerer!
Jeg ble oppfattet som vanskelig!!
Jeg gikk med på og prøve meg i barnehage, trodde og selv at det kunne fungere i lengden, så jeg ville selv også prøve.
Men der ble jeg oppfattet som lat!! Og trengte for mye opplæring vist nok til at de ville ha meg!
Jeg gikk inn med den holdningen at ungene skulle få bli kjent med meg, så jeg sprang ikke etter de akkurat. Men lekte med de, ble kjent med de, hjalp til med mat og rydding.
Mye mulig det er det jeg burde ha gjort, sprunge etter ungene? Det ble avsluttet etter en uke.
Så var det og legge hodet sitt i bløtt på hva som kan fungere i lengden!
Det var et par forslag som var veldig aktuelt. Frokostvert på ett av hotellene her i byen, fantastiske folk ble jeg kjent med der. Kjempeflott bygning og innredning, kun gode ord der.
Så skal du på overnatting i Sandefjord City, så anbefaler jeg Atlantic Hotell!!
Der fikk jeg er ringevikar-jobb. Men det var ikke mange vaktene jeg fikk før landet ble stengt ned av Corona. Men det er ikke deres feil! Nye folk, og blitt glømt litt av. Jeg har hatt mer enn nok og tenke på til og spørre etter vakte.
Husker den første vakten jeg hadde der. Jeg gråt nesten, for jeg så fort at jeg ikke kunne være der i utgangspunktet. Damt fra ovn og oppvasken er ikke forenlig med astmaen 🙁
Etter nye møter med tiltaket, så måtte jeg søke på jobb på sykehuset.
Ja, måtte. Selv om det var vikarjobb. Og jeg var ganske tydelig på at jeg må ha fast! Men nei da.
Hvis jeg ikke søkte, så søkte veileder for meg, blitt skrivd ut, med hilsen til Nav at jeg ble oppfattet som vanskelig og lite samarbeidsvillig!
Så jeg måtte bare søke. Fortvilelsen min var litt på jordet. Det påvirket mamma og.
Jeg fikk jobben. Som martvert. Som ringevikar! Og da med autismen som krever stabilt! HALLO!!!!
Veilederen svevde på skyene for hun hadde fått meg ut i hele 3 vikarjobber! Og ikke tatt meg på alvor…..
Jeg begynte og jobbe. Og jakte på vakter.
Jeg fikk fast hver 3. helg, en stillingsprosent på hele 9.39 prosent! (5 timer lørdag og 5 timer søndag!) Den ene måneden fikk jeg kun 9 timer og 15 minutt ekstra, senere kunne jeg få masse vakter, også etter hverandre.
Ble kjent med masse flotte folk der og. Drømmejobben fikk jeg, men den måtte jeg og gi slipp på. På alle plassene!!
Jeg kom endelig inn på et møte på Nav som så meg, leset alle papirene mine FØR møtet, og skjønte meg som meg!
Det var stort det!
Hun sendte meg inn på rett tiltak. Som jeg har skrivet tidligere her, Sandefjord, Vestfold, har et eget team på 3 stykker som jobber kun med autister/aspergers. De har ikke så mange klienter pr veileder, og de er tilgjengelig uansett. Jeg fikk ha mi til jeg var ferdig der.
De jobbet, og snudde hver bidige stein. Jeg så videosnutter og svarte på oppgaver. Vi ble enige om hospitering på en butikk. For og avklare. Den butikker er ikke så opptatt av hva du har gjort tidligere av jobb og utdanning, og pauser, men at du vil jobbe. Et stort pluss og all honnør til de der!
Det gikk som det gikk, jeg kjente jeg ble redd igjen. For folk!
Så jeg gav beskjed om det allerede etter uke nummer 2!
Da var jeg fortsatt på sykehuset og jobbet. Men der kunne jeg gjømme meg litt, får en time out.
Etter tillatelse og velsignelse fra både ny veileder på Nav og tiltaket jeg var i, så sa jeg opp jobbene på sykehuset.
Våren 2022 så har de altså vridd alt det de kunne, skjønt alt av problemer, så var vi hos legen. Da har jeg ennå ikke, på alle de årene på tiltak, nevn ufør. Bare svart at det er helt greit hvis det går den veien og, for og ha alt av kort åpne. Jeg satt for det meste og hørte på. Ja, min sak, men er greit og la folk få forklare.
Legen min anbefalte på det møte full ufør! Jeg har prøvd nok, og har ikke helse til og fortsette!!
Ja, en autist kan absolutt jobbe! Finn rett stillingsprosent, og jobb som kan legge til rette for vedkommende.
Det som er så rart at selv med samme utgangspunkt, men forskjellige veiledere både på Nav og tiltak, så blir en oppfattet så forskjellig!! Og jeg måtte være dønn ærlig på det siste tiltaket, som jeg og var på det første. Men ble oppfattet totalt forskjellig!!
Jeg har vært utrolig sliten og frustrert, og så og si møtt veggen på veien.
Men har vært stor forskjell på og bli sett, og ikke bli sett.
Men jeg har prøvd!
Og det her har jeg gjort alene, for meg selv, med mamma og resten av familien som den beste støtten jeg kan ha!
Jeg er jo vant med og ha økonomi slik at jeg klarer meg helt greit med rett disponering. Tar meg råd til noe, men tør ikke ta lån, eller bli avhengig av noe. For jeg ser på de her sidene på Facebook, som jeg skrev om sist, folk som forventer og kunne ha samme livsstil på dagpenger eller AAP, hvor de ikke er helt villige til og fire på noe av de har hatt fram til de mistet jobben eller ble syk. Og det er ganske trist og lese om folk som er under fattigdomsgrensen, som sliter med og gå rundt på grunn av prisene. Og pengene går ut av landet!
Mitt liv, min sak!
Ønsker deg en fantastisk dag der ute.
Vær snill!
