Om jeg syntes synd på meg på grunn av diagnosen?

Nei, langt der i fra!! Hvorfor skulle jeg det??

Jeg er jo vant med med og være den litt rare, den som trenger faste rammer og kanskje en forklaring på en litt annen måte når jeg ikke skjønner (vanskelig) ting.

Greit nok at jeg fikk diagnosen først da jeg var 22 år. Men det er fortsatt ikke synd på meg på grunn av den!

Ja, kunne med fordel ha fått den noe tidligere, men gjort er gjort.

Det har gitt noen knagger og henge episoder på, som hvorfor jeg trekker meg litt unna folk, sosiale koder, dårlig balanse og mer.

Full jobb, da har jeg lite liv.

Men det har vært litt av en reise, også for resten av familien som har måtte forholde seg til dette de og.

Bare det og ikke vite hvorfor det kommer raseriutbrudd, hvorfor jeg ikke liker/likte nærkontakt, (jeg har satt med ytterst ved bordet, gjerne nærmest veggen eller døren…..), og det og være mye alene. Jeg var vel klassens stilleste person og……tror jeg…..Skolen var et lite kapittel i seg selv, men det tar jeg ikke her inne. Ja, jeg fikk meg jo gjennom med brukbare karakterer. Og klassen var både tålmodig og snill.

Men jeg har fått tatt utdannelse, som kokk, jeg har konkurrert med hest og spiller i korps. Veien har vært lang, men med det så har jeg måtte forholde meg til andre folk. Og jeg har jo fått venner fra forskjellige plasser i landet.

Det er det som og har berget meg litt da jeg flyttet sørover, at jeg hadde en hobby. For da må en bli kjent med andre. Da hvis en ikke har en hobby som ikke krever at en forholder seg til andre.

Avslutter her med denne før den går over til noe kjedelige greier…….

Det er lov og komme med et ønske om hva jeg skal/kan skrive om.

Ønsker deg en fantastisk dag!!