Jeg er som alle andre der, når jeg mister noen så blir jeg lei meg, trist, deprimert og litt oppgitt!! Men selfølgelig, hvis det er full utnyttelse, manipulering, eller suger ut energien på en annen måte, hvor forholdet ikke er sunt, selfølgelig en lettelse og få satt den personen på vent, eller avslutte forholdet. Familie og slekt er vanskelig og sette på vent, men ikke til enhver pris!
Jeg mistet pappaen min for 12 år siden. 12 år i dag. Den 13 april så jeg han for siste gang i live, men da var han allerede i koma. Kreft, og lungebetennelse.
Så denne tiden av året har ikke vært like greit bestandig. Ubevisst. For bestemor og mormor hadde bursdag i april.
Tent lys ja. Spist noe godt ja. Da for og feire de.
For det er så lett for og gå i den fellen at en setter seg ned og “Buhu, det er så og så lang tid siden jeg mistet vedkommende…….”
Ikke noe galt i det, for en trenger og få litt utløp, litt sympati. Jeg selv har jo gjort det. Og gjør det ennå.
Men tanken slo meg i går: Hvorfor heller ikke feire vedkommende?? Ikke med ballonger og full fest, men med en bedre middag og lys, tenke på det positive, få dagen over i det positive! (Jeg lagde meg vafler på bestemor sin bursdag, for det er en av de tingene jeg forbinder med henne. Til neste år så blir det sikkert noe helt annet. )
God påske der ute 