Autisme er noe en er født med, samme som med Downs syndrom og CP, det er ikke noe en får i løpet av et liv.

Ja, en kan få satt diagnosen i godt voksen alder, men den er der fra fødselen av.

Siden det er en sykdom, eller et handicap, som ikke vises, så er det til tider vanskelig og oppdage det, da vi er flinke til og kamuflere det. Rett og slett apekatter! 😀

Vi vil jo gjerne være på nett, som de friske.

Det har tatt lang tid før jeg var åpen om diagnosen. Det har med at jeg vil at folk skal bli kjent med meg. Som meg. Ikke som autist.

Har og følt det at det er ikke alle som trenger og vite om diagnosen heller. For det er folk som har trukket seg fra meg nettopp på grunn av diagnosen. Hvorfor, det vet jeg ikke. For enten så er jeg veldig pågående i perioder, prater ekstremt mye, eller lite, eller så trekker jeg meg veldig unna. Vil mer enn det jeg gjennomfører. Skjønner godt at folk går litt lei!

Hvorfor folk trekker seg unna etter at jeg har fortalt om diagnosen har jeg ingen svar på.

Mye mulig det er uviten om diagnosen, at de ikke vil forholde seg til den eller meg, har ikke noe godt svar der da gitt.

Men det beste er jo og være den beste utgaven av seg selv, med alt det som hører med! For det er det og gi og ta.

For vi har litt lett at det går veldig mye energi, at vi blir litt utnyttet for vi klarer ikke og si nei, vil gjerne tilfredstille alt og alle. Men det er jo klin umulig! For vi kjører oss, i allefall jeg, godt ned på felgen!

Jeg har i allefall blitt en smule flinkere til og ta hensyn til meg selv, på hvem jeg kan holde meg litt unna. Og det er energityver, de som spiller veldig på samvittigheten min.

Vi bruker gjerne litt tid på og forberede oss litt mentalt, ha litt rutiner i hverdagen. Kan være greit og trene på og ikke være så fastlåst, at det går an og være litt spontane. Som og dra på kino, gå en helt annen tur enn planlagt, gå med en helt annen genser enn planlagt for nettopp den genseren du skulle bruke var til vask. For en opplevelse en kan få av det.

Jeg er iallefall en som er lett og glede. Holder med et hei, en klem tro det eller ei, en hyggelig melding, eller det og bli spurt om og være med på ett eller annet. Også vær og vind kan gjøre meg veldig glad, liker alt av vær 😀

Men jeg blir og skuffet og lei meg. Da har jeg lett for og kverulere…..for og få det ut av systemet, hodet….

Dagens lille tips: Prater du med en autist, ha en helt normal samtale!!

Er det noe vi ikke skjønner, så ser du det, eller så sier vi det. Men prat normalt.

Hadde tenkt og ta en om tester på nett og selvdiagnosering, men kjente jeg er og trår på litt feil grunn der da gitt!

For de testene en kan finne, kan hjelpe på og ta det opp med lege, som med alkohol og overvekt.

Som jeg har nevnt litt tidligere her inne, så er det en omfattende prosess det og få autismediagnosen.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårens fineste sneakers

Jeg var i Tromsø med pappa, og tok både prøver og tester i to dager.

Første dagen så var det både mr (lå faktisk nesten to timer inni den maskinen, og måtte ligge helt i ro!), elektroder på hodet, elektroder på armer og ben for og teste både nerver og andre ting som jeg ikke vet ble testet!

Andre dagen var det litt mer praktiske ting som ble testet, som balansen, språk, kordinasjon og enkle oppgaver som noen matteoppgaver.

Ja, det ble store hull på noe av det enkle sakene som jeg ikke skjønner helt, som og gå fra dl til liter, meter til cm og andre veien.

Men litt mer innviklet matte derimot, skåret jeg.

Så det er en omfattende prosess!

Og ja, det tok litt tid før resultatet kom. Overlegen i Tromsø måtte forhøre seg med et av sykehusene i Oslo, for og være helt sikker.

Vi fikk hele epikrisen hjem, og helt nederst så sto diagnosen infatil autist.

Det var mye som falt på plass. Også det vi fant på nett. Ja, vi googlet vi og 😀

Det med og knekke sosiale koder, hvorfor jeg ofte var sammen med yngre folk, hvorfor jeg ikke likte og bli tatt på……

Ja, mye er blitt bedre, men det er ennå mye som er til hinder for meg, for jeg har langt fra kontroll på når tid angsten for andre folk kommer….

Ønsker deg en fantastisk dag der ute 😀

Ja, det er folk med en autisme-diagnose som har fått barn.

Men ikke jeg.

Det har rett og slett vært fordi at jeg har vært redd for barnevernet……

Begrenset antall: Caia Cosmetics påskeegg er på lager

En hører jo så mye negativt om de. Men det er og mye positivt som ikke kommer fram!!

Jeg har jo familie her i nærheten, så det har helt sikkert gått strålende.

Men så er det den usikkerheten likevel. At ungen skal bli hentet. Og ville jeg ha gjort en god nok jobb?

Og selfølgelig, så fristen har vært der, så kan jeg ikke få barn. Er steril som det går an og bli.

Adopsjon utelukker seg selv, da jeg er singel, ikke tjener godt nok langt der i fra, og autisme-diagnosen. Tror det er høye krav akkurat der da gitt.

Men så er det og det, er jeg konsekvens nok? Har jeg den empatien som en god forelder trenger? Og hvordan ville da samarbeidet gått med barnefaren?

For personlig innlegg?

Nei, egentlig ikke. For jeg tror ikke jeg er den eneste som tenker slik.

Men dyr derimot. Det kan jeg godt ha. Der vet jeg hvor jeg kan få hjelp.

Selv om det blir verre og verre og miste de.

Ja, min store sorg. Innimellom.

Jeg hadde et håp om og komme meg ut i jobb igjen, men skjebnen vil det bare ikke. Så jeg går og venter på svar angående ufør.

Jeg har jobbet både via nav for og prøve ut jobber, og fast betalt jobb. De aller fleste visste ikke om autismen. Har vært redd for og bli satt i en bås, som den rare, udugelige, merkelig dame. Det har og vært litt større sjangs for og ikke å jobben, er min erfaring. I allefall hvis du søker selv på jobben.

Via nav eller tiltak så er det mye lettere av erfaring, for de prater jo med den aktuelle bedriften og forklarer situasjonen, og diagnosen.

Annonsørinnhold

Knalltilbud på Dale, Devold, Johaug, Fjällräven +++

Men for all del, de som ikke har visst om diagnosen, det har gått helt strålende! Men da har jeg og jobbet 50 prosent, og litt overtid ved behov.

Jeg har hatt 50 prosent ufør de årene jeg har jobbet, bortsett fra de årene jeg gikk som kokkelærling. Da hadde jeg ikke fått diagnosen. Den fikk jeg da jeg var 22 år. Så det har tatt tid og bli venn med diagnosen, og det og være ærlig om den.

Men hvor og når er det en skal si noe om den? Samme dag som du hilser på folk?

Men jobb! Det er fullt mulig og fungere i jobb med autisme. Tilrettelegging på det som er hemskoen til vedkommende. Noen liker og jobbe i butikk, prate med folk, prate i telefon uten problem, og noen kan sikkert jobbe i full stilling og.

Men bruk tid og mulighetene til og finne jobben!

Men så er det som meg, jeg trives best i bakgrunnen, med rutiner, både med og uten folk, og gjerne ha mulighet og kunne trekke meg litt tilbake i pausene for og få hentet meg inn igjen. Så jeg har jobbet på en pølsefabrikk i 13 år, før helsa beit meg i ræva! Avisbud har jeg og jobbet som, men når en er noe mørkeredd……du jobber alene midt i svarte natten…..

For meg har det og fungert og jobbe i 50 prosent, for da har jeg fått hentet meg inn mellom slagene, og det og kunne holde på med det som gir meg noe tilbake i fritiden, både hest og korps.

Ja, jobben har jo og gitt meg noe tilbake i form av trivsel, møtt folk og lønn.

Som med alle andre, så er det jo viktig at vi og trives i jobben. En gjør jo en bedre jobb da. og en vil dra på jobb.

Et lite tips der: ta kontakt med nav hvis en er usikker på hvilken jobb en kan fungere i. Da har en mulighet til og kunne prøve ut litt forskjellig, og det og finne den rette drømmejobben som kan vare over tid. De kan og være med i bildet hvis det trenges litt tilrettelegging. Som og kunne trekke seg litt tilbake når en trenger det, hvis det da ikke er maskiner som må gå jevnt. Nav kan og gå inn med lønnstilskudd, eller få til en varig tilrettelagt jobb. De har litt muligheter der! (Ikke bare negativt med nav!!) Da kan en og bli avklart i forhold til uføreprosent, prosentstilling på jobb, om det er hele eller halve dager som fungerer best, det er mye de avklarer.

MEN ikke søk på ufør før nav åpner for det!! Ellers så er det garantert at en får avslag!

Bare for og ha det sagt nå, jeg har en helse som gjør at jeg blir satt på sidelinjen nå!

Håper det gav noe sammenheng, og litt tips…..

Da jeg fikk diagnosen en gang i tidlig 1990-tallet, så hadde jeg aldri hørt om den diagnosen før.

Så jeg googlet litt, leste og ei bok som Donna Williams har skrevet, Ingen Ingensteds og Fra ingen til en. Ja, jeg kjente igjen mye av det som står i de bøkene.

Du har helt sikkert sett et veldig tomt blikk, steinansikt, akkurat som om at det ikke er noen hjemme. Overhodet.

Prater du til det tomme blikket, så er det akkurat som om at det ikke går inn, blir registrert på noen måte.

Det er et typisk autistisk greie. Vi kobler alt fra litt til veldig ut, går inn i vår egen lille verden.

Det er det godt og være! Stort sett.

Der skjer det absolutt ingenting!

Det er ikke farlig og være i den tilstanden, heller tvert i mot! Det er på en måte vår måte og rømme fra verden litt. Blir litt ala når en mediterer, en kobler ut.

Graden varierer jo veldig. Det kan være alt fra veldig lett, det virker som om at vi ikke tar inn en samtale eller en handling, til veldig tungt hvor ingenting kommer inn, vi bare registrerer at verden går forbi at det skjer noe, men vi klarer ikke stoppe opp og ta tak i det.

De letteste så får vi med oss hva som blir sagt, hva som skjer, så det er bare og prat. Men kan være at det kommer spørsmål, i allefall fra meg, kun for og være sikker på at jeg husker rett, eller ikke fått helt tak på det.

De litt mer borte, i allefall hos meg, så skjønner jeg ikke hva folk sier for noe. Alt blir gresk for meg. Da ber jeg vedkommende og prate med meg om 5 minutter, slik at jeg får komme meg inn igjen.

Drømmetenking er annerledes, der hvor det skjer alt fra full fest til full krig. Tankekjør er og godt i bildet, med hva, hvor, hvem og hvorfor. Det som kan fort bli en bekymring, så sorgene kan fort komme to ganger. Men gledene kan og komme flere ganger 😀

Men hvem er det ikke som drømmer om og bli olympisk mester i ett eller annet? Eller få spille for favorittlaget sitt? Eller få ridd drømmehesten sin? Ja, vi har da drømmer vi og.

Tilstanden varierer alt fra noen få minutter til timer, og hvilken grad autist en er. Jeg som er høyt fungerende har det og i varierende grad.

Om det er et eget ord for det, det vet jeg faktisk ikke, har ikke sjekket det opp. Noen vil kanskje kalle det for ukonsentrert, men er ikke det samme!!

Håper du får en fin dag der ute 😀

Det slår ikke feil, det tar bestandig litt tid før jeg lander etter en øvelse!

Jeg vil jo gjerne være litt bedre enn det jeg egentlig er. Så fallhøyden er da veldig stor når jeg ikke får til partier som er litt vanskelige. Vi får jo ikke noter som dirigenten vet vi ikke kommer til og klare.

Men det er litt rart egentlig, for jeg kom hjem fra hytta i Vesterålen sist onsdag på kvelden. Det og kjøre 150 mil er for meg lett. Slitsomt, men lett. Slitsomt på den måten at det blir litt langt og lenge på 2 dager. Men denne gangen ble det 2 overnattinger begge veiene. Da fikk jeg tid til og slappe av, gå litt turer som jeg har siklet litt på i noen år, og ladet litt opp på kvelden. Lett, med det at det er bare og pakke bilen og kjøre! Ta kjøreturen med som tur. Vi dro på camping med vogn da jeg var yngre, og har jo fartet litt på stevner med hest, så det og kjøre er ingen problem. Ja, har kjørt med bil og hestehenger, med hest i, alene…..tro det eller ei…..!! Det til tross for at beregningen ikke er den beste til tider, men det trenes jo på opp gjennom årene 😀

Stort påskesalg hos Get Inspired: Spar opptil 70%

Men det er noe jeg skal skrive litt om senere.

Jeg er av den at det er alt, eller ingenting. Så jeg har som et ubevist mål at jeg skal ha til alle notene. Til min store frustrasjon innimellom! Som dirigenten min sa da jeg sa at selvtilliten i dag bare rant ut på noe; det er jo derfor vi øver! For og få det til! Og det er lov og hoppe over det jeg ikke får til……

Men da høres det litt rart ut…..oppi hodet mitt i allefall……

Får sette meg i garasjen og øve…..

I mitt tilfelle så har jeg dager hvor jeg er mye alene, veldig usosial.

Mamma bot ikke så langt unna meg, så det blir litt turer til henne når jeg er forbi. Når jeg hadde hesten, så ble det jo selfølgelig litt prat med de selv på gården. Da hadde jeg og med hunden til søsteren min, så ja, jeg fikk prate litt med folk, se andre.

Men som enkelte, så må jeg ha mulighet for og trekke meg tilbake, at det kan bli for mye innputt. Da er det lett for at jeg blir sur, i verste fall får en melt-down. Men det går over når jeg har fått litt tid på og roe meg litt ned, fått en liten matbit eventuelt, og fått pusten tilbake. Det varierer hvor lang tid det tar. I de verste periodene så sliter jeg litt med og forklare meg hva jeg trenger, forklare hva som skjer. Da kan det i verste fall virke litt truende, men der klarer jeg og beherske meg.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårens fineste sneakers

Da jeg var yngre, så hadde jeg en del hysteriske anfall. Det var rett og slett fordi jeg ikke klarte og sette ord på hva som skjedde. Mamma og pappa sto ganske alene oppi det, de skjønte ikke hva som skjedde. Det var fram til vi ble kjent med en familie fra Narvik i starten av 1990-tallet. Søsteren min og jeg konkurrerte med hester, i sprang. Ja, jeg har hoppet, til tross for den elendige balansen…….blitt premiert også!! Da på grunn av plassering 😀

Men de kom med gode tips da hvor foreldrene mine kunne henvende seg til. Da ble det tur til Tromsø for videre utredning.

Gled litt ut her fra en vanlig dag. Nå er det trening i grupper som jeg er med i, 3 dager i uken, 2 forskjellige opplegg, da på grunn av både overvekt og astma og allergi. Tirsdager spiller jeg i korps. Ja, behersker faktisk et instrument! Så det sosiale får jeg vedlikeholdt de dagene, som er viktig og trene på. Også det og kunne fortelle om sin egen hverdag, kunne bruke sine egne ord, sette ord på episoder, og da litt mer enn bare vær og vind uten og komme med hele livshistorien. Som jeg nevnte litt her om dagen, vi har lett for og ta etter andre, og enten så er vi ganske tause, eller så går skravla i ett, som igjen kan skremme folk bort.

Det er mye vi ikke tenker på, som vi ikke er helt klar over før noen sier ifra.

Takk for at du leste.

Ønsker deg en fantastisk aften 😀

“Autisme er en utviklingsforstyrrelse som fører til vansker med gjensidig sosialt samspill, kommunikasjon og språk. Autisme kjennetegnes også av rigid og repeterende adferd.”

Det starter Helsenorge med sin forklaring på Autisme. Enkelt og greit.

Min forklaring er at autister er koblet sammen litt annerledes enn de friske, slik at vi har litt problemer med det sosiale, språk, balanse og kordinasjon. Vi kan fort bli litt misforstått med det vi vil fram til.

Begrenset antall: Caia Cosmetics påskeegg er på lager

For og få diagnosen, så må en gjennom en del tester. Jeg var i Tromsø med pappa. Lå blant annet i en MR-maskin i 1 1/2 time! Testet og nervene i musklene, balansen, noe teori og tempo i fingrene for og nevne noe. Det gikk over to dager, så det er en grundig undersøkelse.

Om du hører igjen en setning eller sitat, eller ser en handling du har gjort i en autist, så stemmer det nok bra. For vi kopierer veldig! Selv om vi gjerne vil komme med vårt eget, vår egen stil, våre egne setninger, (jo jøsses vi klarer da og kommunisere, men det blir ofte uten de store innviklete ordene! Men det er ikke bare enkle ord heller. ) så er det lettere og observere og kopiere.

Spontanitet og det nye er og en litt skummel greie. Som regel så trenger vi, i allefall jeg, litt tid på og forberede hodet mitt på at nå skal jeg gjøre noe helt nytt. Nå tenker jeg ikke på som og dra på butikken for og handle, eller gå en litt lengre tur, men som og dra på helgetur, lære og kjøre båt eller og sykle.

Faste rutiner er gull verdt, for da vet jeg hvordan dagen er, sånn cirka, selv om jeg ikke har jobb eller hest akkurat nå. Men det er det stabile og trygge omgivelser, nettverk. Det tapper ikke så mye energi fra meg. For det kan fort bli litt tankekjør hvis det dukker opp noe store greier eller en ubehagelig setting.

Men for all del, det har da skjedd at det har gått for fort i svingene, at det ikke er helt gjennomtenkt det jeg gjør 😀 Eller har gjort 😀 det kan koste dyrt…….som da jeg tok lastebillappen…… 😀

Håper du får en fantastisk dag der ute 😀

For all del, ikke vær redd for og spørre om det er noe du lurer på 😀

Det sies at det er tid for alt.

Nå har jeg holdt på med hester siden 1988. Den siste hesten min måtte jeg ta 17 august i år, til min store sorg! Men og min store sorg når dyr er syke og har det ondt!

For for meg så har det hjulpet meg mye med både kommunikasjon, trening av balansen og kordinasjon, som er kjente problemer med autismen.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårens fineste sneakers

Med hest så må en prate med folk, og forholde seg til folk da jeg ikke kan ha hesten hjemme i leiligheten. Det er alt fra det praktiske som foring og ut/ innslipp, veterinær og treninger. (Litt fordel og kunne lære seg og ri når en har hest!)

Hadde en del hysteriske annfall da jeg var liten blant annet fordi jeg ikke klarte og si hva jeg ville eller trengte. Det var i hodet ja, men mye av det kom ikke helt ut, for bokstavene ble litt slukt…..var litt…..en del…..mye……i min egen lille verden. Det kunne vises på ansiktet, du kom ikke helt inn. Så det har hjulpet meg litt ut av boblen, det og ha en hobby som jeg trivdes med, 1 av 2.

Av og til ser jeg litt full ut i gangen. Spesielt når jeg er møkk sliten! Det er blitt mye bedre enn det det var, ja, før jeg begynte og ri.

Det er ett eller annet som skjer der. Kjernemuskelen blant annet har ikke vært den sterkeste. Det er en eller annen plass hvor det er koblet sammen litt annerledes enn hos de normale.

Men det kan trenes opp! Det trenger ikke være på hesteryggen, men en annen aktivitet som fenger vedkommende. Ha gjerne med en fysioterapaut med i bildet i perioder, de skal kunne slikt. Eller ta det opp med treneren.

Utenom det så spiller jeg i korps, 1 kveld i uken. Det hjelper og på med det sosiale, men utfordringen kan være at vi enten er tause som østers og sitter alene i en krok, eller så skravler vi i ett!! Det er et dårlig filter, veldig dårlig ett og til tider, som vi har der. Og det kan skremme folk litt bort ja, det blir for intenst…..Hadde vi bare kunne byttet det filteret innimellom……

Det var litt kort fortalt om litt av utfordringene, men det kommer mer 🙂

Ønsker deg en super helg der ute 😀

Blogget litt på minibloggen, og trodde jeg var for sent med og få meg over hit da jeg har vært på en sen sommerferie.

Ja, jeg er autist. En høyfungerende en.

Hvordan beskrive hvordan det er og være autist?

Begrenset antall: Caia Cosmetics påskeegg er på lager

Dette er det eneste jeg er vant til, så det blir litt som og forklare hvordan det er og være normal igjen…..

Hvis du har sett filmen Rayman med Dusty Hoffmann og Tom Cruise, så får du et lite innblikk i den diagnosen. Men det er jo et stort spekter igjen.

Noen er jo hardt rammet, som ikke har språk, dårlig gange, sliter med det sosiale for og nevne noe. På den andre enden så er det de som er i jobb og fungerer helt utmerket med tilrettelegging. Men det nye kan være litt skremmende, så litt forberedelser på nytt kan være litt lurt!

Jeg er i den ene delen av skalaen, men er uten jobb. Ja, har vært i jobb hvor det har vært lite kundekontakt. Det er det som fungerer for meg, da jeg kan bli redd for folk igjen. Dyr derimot, er mye lettere og forholde seg til. Kjører bil selv, også til hytten som er ca 150 mil unna, klarer meg stort sett selv, men så har jeg og den nærmeste familien i nærheten hvis jeg trenger hjelp til noe. Det er noe som trenes/ forberedes på gjennom årene.

Litt ukjent grunn på denne bloggen ja, men på minibloggen så har jeg skrevet litt om de forskjellige tingene, som jobb, hobby, balansen blant annet. Men regner med og repetere det litt nå i de første bloggene.

Tror dette får holde for i kveld.

Hvis det er noe du lurer på, eller vil jeg skal skrive litt om ut fra mitt ståsted og tanker rundt det her, ikke nøl med og ta kontakt!

Vær snill der ute!