Og heller ikke noen som jobber i den koblingen jeg sliter med! For det er noen i den andre enden.
Det er rett og slett meldesystemet jeg lurer på!
Eller som plager meg, tærer på…..
Det er kanskje lett, eller veldig fristende og si: Ja, men det burde du av alle vite, for foreldrene dine jobbet innenfor helsevesenet….
Nei, jeg burde IKKE vite det!
For jeg er ikke foreldrene mine. Jeg er bare et resultat av de to. Jeg er heller ikke et resultat av jobben deres, jeg har heller ikke fått opplæring i jobben deres. Ellers så har jeg jo vist hvordan systemet fungerer……
Kan du jobben til foreldrene dine? Er du foreldrene dine?
Jo, jeg kan sårstell. Men hvem kan ikke det?
Etter noen år med hest, så kan en slike ting, for en kan jo ikke tilkalle veterinær for et lite sår…..
Også hadde jobb, en kjæreste som aksepterer meg som meg og tar de utfordringene som kommer, eget hus…..
Utdanning har jeg faktisk. Som kokk. Og det tror jeg er takket være foreldrene mine, og der jeg jobbet rett etter videregående.
Jeg begynte og jobbe på ei veikro.
Med fantastiske eiere! Og en flott kjøkkensjef. Og like flotte medarbeidere!
Det var da jeg og fikk diagnosen. Som forklarte ganske mye av problemene mine. Men i mine øyner, jeg som er kun vant med det livet, så forklarte det likevel balanseproblemene mine, det sosiale.
Der kom hakket i plata inn……
Det er to ting til som hakkes litt på, på hvor gjorde jeg feil at jeg mistet to venner på veien sist sommer?
Var jeg for ærlig? Går det an og være for ærlig?
Klar tale liker jeg best selv, slik at jeg unngår misforståelser! Men tydelig at ikke alle liker det.
Så i år så slipper jeg og være sjåfør, og får ikke invitert til overnatting.
Jo, jeg kan. Men ser ikke poenget med og gjøre det når en blir utnyttet.
Det orker jeg ikke lengre.
Kanskje jeg skal invitere en annen?
Legg merke til EN, ikke EI…..
Om jeg har en i tankene for tiden?
Å ja!
Men om jeg tør invitere direkte?
Eh…….er jo egentlig bare og sende en melding, med skriftlig invitasjon, om vedkommende vil ha litt av ferien i nord.
Er det egentlig så lett?
Men er så redd for og drite meg ut. Redd for at vedkommende ikke vil. Redd for og skuffe.
Redd for at jeg ikke er god nok!
Langt fra god nok.
De to jeg mistet i fjor, der er jeg god nok, så lenge jeg er villig til og bli utnyttet. Til en viss grad.
Kanskje jeg tør? Til slutt?
Men kanskje det er for seint? For sein med drømmene mine? Og når er en for gammel for og dagdrømme?
Ut på tur!
Egentlig burde jeg kanskje ha lagt ut en invitasjon her, men er livredd for hva som kan dukke opp på døra mi der oppe!!
Ja, hytta er egentlig lett og finne. Hvis en vet hvor den er. Men hvis ikke, såm er det lett og fyke forbi den, for den vises ikke fra veien, til tross for at den ligger nært veien.
Tenk og kunne ha bryllupsferien der da!
Og bryllupet…..hvis det noen gang blir……konfirmasjon og dåp blir det ikke, for jeg har ingen barn.
Et håp om at drømmeprinsen melder, hvis jeg ikke får fingern ut og gjør det snart!!
