Det hender noen ganger at dagene, og perioder, blir helt bedritne!!
Det her er en slik dag! Og det går ut over de jeg er mest glad i. Mamma hovedsakelig. Og det er noe dritt!!
Og når en prøver og hjelpe noen, og det ikke går helt etter planen, og takka er kjeft…….Det frister jo ikke til og hjelpe til videre. (Ikke mamma i det her tilfelle, langt der i fra!)
Da er det greit og kunne låne Liba, lykkepilla på 4 bein, og gå tur med henne i skog og mark.
Også det og kunne prate ut, si unnskyld for at det slik det er slik.
Trodde det gikk litt lettere for tiden.
Men etter det som har skjedd i dag, så kan jeg bare konstantere at det er ennå et godt stykke igjen!! Bedre er det, men langt fra bra!
Burde jo ha tatt en tur på hytta, få koble helt ut, og bare være for meg selv!
Men fly og leiebil koster litt, og å kjøre oppover nå over fjellene, vinter der oppe nå……må nok vente litt.
Men det hadde vært fristende 😀
Så misunner de som har kort kjørevei til hytta, slik at en kan ta en dagstur, eller helgetur!!
Men hva som har skjedd i dag?
Jeg hadde en liten utblåsing mot mamma. Hun som stille opp for oss. Og har sitt og tenke på.
Det er slike kommentarer som:
Må du gjøre det?
Du har jo ikke råd……
Det er jo ikke vits i at du prøver, du får det jo ikke til…..
Kan vi prøve at andre spiller det isteden for….
Så har du handlingene:
Bli utelukket.
Det blir byttet om på rollene. (Ja, vet det kan bli bedre, men når jeg føler selv at jeg kan beherske i en ting……)
Hodet mitt og:
Hva, hvorfor og hvordan opp i mente.
Ta sorgene på forskudd.
Ser for meg episoder som aldri kommer til og skje.
Personer som ikke vil meg godt, det fungerer rett og slett ikke da de tar energien fra meg, tar plass.
Det er litt av det tankekjøret som jeg har i perioder som får ta litt for mye plass.
Jeg var på vekten i dag og. Her hjemme.
Den går helt feil vei, så den står ikke på verken vennelista mi, eller invitasjon til bryllupet!
Om den går under bekjent eller uvenn, det er jeg jækla usikker på akkurat nå!!
Nei da, jeg skal ikke gifte meg. Har ikke fått drømmeprinsen min. Ennå.
Det har jeg og et stykke og gå. Det og finne han.
Som du skjønner, så det er mye og jobbe med her for tiden.
Må ennå få meg mer opp på beina. Det blir fokus kun på meg selv, og familien min.
Ja, blir og fortsette og spille i korpset, for jeg må få meg ut av døren, se folk, og prate med folk. Men når en føler at en knapt nok kan spille, så må jeg enten gjøre noe med det, eller slutte! Enkelt og greit!!
Treningene har jeg ikke råd til og slutte med, for da blir helsen verre enn det den er allerede…….
1 positiv ting?
Det er sommerstemning med temperatur og minimalt med snø!
Og når jeg skal handle både til meg selv, søsteren min, mamma og vin til korps, så blir det litt og huske på. Men med handlelapp så går det stort sett ganske bra! Men de har det i bakhodet, det kan være at det ikke blir kjøpt ting da jeg tar turene for min egen del.
Turen inneholder to båtturer.
Den første, Sandefjord-Strømstad, allerede der går jeg på en liten smell, mest på matsiden!! Bruker og sitte i restauranten, hvor de har buffet. Det er faste bord der under hele overfarten. Jeg hadde fått et bord hvor det var litt midt i gangtrafikken, bord på begge sidene, men en liten gang mellom den ene siden. Spiste litt, gikk bort til han som har oversikten over bordene, og spurte pent om jeg kunne få bytte bord to hakk bortenfor. Det bordet står ved en vegg, men alikevel litt gangtrafikk til de andre bordene. Fikk heldigvis byttet!
Den veggen er nok til og gi meg en pustepause fra inntrykk og andre folk, for da kan jeg ha en side fri selv om det er trafikk!
Ellers så må jeg ha en person med meg for og kunne distrahere meg litt fra alt det andre som skjer. Det holder veldig ofte med at personen kun er med, så det er ingen pratepress fra min side.
Og ja, jeg takket mannen for at jeg fikk byttet bord 😀
Hadde jeg vært like flink til og sette meg ned på land og spise når jeg er alene. Jeg har et godt stykke igjen der som jeg må jobbe med!
Når jeg har vært ute på fester eller middager, så har jeg havnet ytterst på bordet, Ubevisst. Men samtidig bevisst.
Men har og satt meg litt inni rekkene også. For og jobbe litt med det sosiale. Både ubesvisst, og bevisst.
Jeg koser meg på de turene, og med maten!!
Det vises selfølgelig på vekten etter de turene…..Men det er ikke hver dag det skjer, de turene!
Høydespenningsmomentet er jo tollen! Prater gjerne med de, det er hyggelige folk for all del 😀
De turene går fort en hel dag. Det skal kjøres og det skal handles. Og regnes. Både på kontoen og kvoten.
Har jeg handlet for mamma og søsteren min, så får de det samme dag. Orker jo ikke ta det opp i leiligheten min, lete plass i kjøleskap og frys, for så og ta det ut igjen dagen etterpå. Da får jeg pratet med begge to, komme hjem før midnatt, og gått en liten tur med Liba. Og selfølgelig koset med Liba 😀
Liba betyr mye for oss.
Så mye glede, kos og raus. Bruker og hente henne og gå turer med henne. Det setter både hun og jeg stor pris på. Det skjer at hun blir med meg hjem og er her noen dager. Nå som jeg er ufør, så er det ingen planlegging på når tid hun er her. Turene er nesten hver dag, alt etter hvordan dagene mine er, om jeg går tur her hjemme eller hvor jeg har tenkt og gå tur.
Det korpset jeg spiller i hadde jubileumskonsert, og fest etterpå. Konserten gikk veldig bra. Litt smårusk, feile grep og feil telling, men det rettet seg fort opp. Skolekorpset var gjester, og 3 fellesnummer til slutt.
Det blir jo litt nivåforskjell fra de eldste til de yngste og ferskeste. Men de gjør så godt de kan, øver og prøver.
På kvelden var det festmiddag, hos ett av hotellene her i byen.
Må dra fram Atlantic hotell her i byen igjen. De har eget selskapslokaler, hvor de stiller med servitører for kvelden, ordner middagen, rydder og serverer. Prisen er ikke så gærn heller!
De lokalene de ligger i, er fra tidlig 1900 tallet. Det er innredet som et lite museum, spesielt i spisesalen. Da et er fra hvalfangstbåter, da både det de har brukt av servise, fangstutstyr, klær, duker og sengesett. Inne i spisesalen er det og en båt, hvor de har pålegget stående i på is.
Bare det er verdt et besøk der!
Og ja, maten er god!!!!
På tur til intet…..
Akkurat nå, så har skuldrene senket seg skikkelig, og jeg kan se framover!
Det her kan jeg bli veldig venn med!
Det og kunne være meg, uten og tenke på hvordan andre oppfatter meg. Det og kunne være fri, med alt det som hører til. Det og gå turer, hjelpe familien uten og må avtale når tid søpla kan taes ut, utforske og teste grensene litt mer……
Som jeg har skrivet tidligere, jeg vil jo gjerne jobbe, men med den helsen og utfordringene jeg har, så er det vanskelig og finne noe som er forenlig med meg! Alt er prøvd!
Og det som er så deilig nå, er at nå som jeg har vært åpen om diagnosen, så er det ett eller annet som har løsnet. De som har kjent meg fra tidlig av, har vel et par brikker falt på plass, den rare Hege, det er en grunn for de tingene som er gjort.
Gå turer, både korte og lengre, med og uten hund. Treningene som jeg er med på, korpset, slike ting som gjør at helsen og humøret holder seg på plass, at jeg ikke faller tilbake.
En annen ting jeg i allefall får god til er og jobbe med vekten! Nå har litt store ting falt på plass, så det har roet seg ganske mye!
Da er det lettere og jobbe framover. Med vekten altså. Det har en sammenheng, vekten og uroligheter/ ingen eller lite stabilitet.
Ja, jeg vet det høres ut som en elendig unnskyldning, men tenk over det:
Hvorfor overspiser du? Eller spiser du for lite? Trøstespising? Eller er det dårlig planlegging? Avhengig av sukker?
Og hva må gjøres for og få kontroll over maten?
Du må spise nok kalorier for og gå ned i vekt. Det nytter ikke og spise kun ett lite måltid, og sulte seg resten av dagen. Blodsukkeret blir kokko av det og……Spiser en for mye kalorier, en trenger ikke være rakettforsker for og se sammenheng der. En må bare få åpnet øynene sine litt…….
Det gjelder vel ganske mye? Eller?
Det en tror er fint eller okay oppførsel, kan mistolkes hos andre. Det er ett av problemene til en autist, de sosiale kodene. Det kan bli enten for mye eller for lite av både prating, oppførsel….
Bildene blir litt sånn hipsomhaps, lite sammenheng med det jeg skriver.
Men det er bilder som jeg har tatt selv.
Jeg liker og ta bilder. Og jeg prøver og ikke ta bilder som alle andre tar. For hvor mange er det som ikke har lagt ut bilder av Polarsirkelen sin butikk??
Jeg er en av de……som ikke har lagt det ut, ennå….
Men jeg er lettere humør for tiden. Dagene er lysere, været er så som så med, bare omfavne det som kommer og gjøre det beste ut av det. Selv om jeg liker det som kommer 😀
Helt ærlig, akkurat nå, så går det rette veien igjen!
Frisk blir jeg jo aldri.
Men bare det og slippe og sende meldekort, ha det i bakhodet hele tiden, passe på og sende det til rett tid, det er en byrde som har lettet fra skuldrene mine bare der!
Det og være ferdig avklart, tid til og jobbe med seg selv, slippe all frustrasjon for en hele tiden må forklare hvordan en er satt sammen atter en gang, for en har fått ny veileder som kanskje ikke har lest alle papirene, eller ikke skjønner hvordan en autist er satt sammen, den følelsen er ubeskrivelig god!!
Ja, jeg skulle absolutt ha jobbet, for all del!! Jeg er ikke arbeidsky!!
Det har vært prøvd litt forskjellige yrker, tanken har vært innom ennå flere, mange gode forslag. Problemet er og at de bedriftene som kan være aktuelle, ikke bare for min del, men for andre og, ikke er interessert i og tilrettelegge. Eller har mulighet til det.
Ja, har faktisk fått kjeft for at jeg ikke tok telefon. Og ja, jeg lot være og ta den….
Det sier jo en god del!!
Nå blir det og gjøre positive ting, trening, korps og gå turer!
Jeg må fortsette og trene for og passe på helsen, trene lungene og det sosiale. Og vekten. har noen kilo for mye på kroppen, jeg vet det.
Selv om jeg er ufør, så betyr det ikke at jeg kun skal være inne, kun butikken, og kun huslige ting!
Det er og kunne gjøre det kroppen tillater den dagen. Noen trener og for og holde skadene og syk kropp vedlike, og gjøre den sterkere.
Tviler du fortsatt på det?
Ta kontakt med Nav og hør, så får du cirka samme svar, vi skal leve som normalt som vi klarer. Så ser du meg på tur, hiv deg heller med enn og kritiser!
Noe mer positivt?
Det korpset jeg spiller i skal ha jubileumskonsert og fest nå til lørdagen. DET gleder jeg meg til!
Det skjer ikke så mye i det korpset jeg spiller i. Lite konserter, lite sammenkomster, da utenom den ukentlige øvelsen. Men det går.
Hvorfor vi øver da?
For og bli flinkere da vel! Møtes, prate, beherske, bruke hodet litt. Og ørene……
Og ja, vi har da en årlig veterantreffkonsert her i byen, 5 voksenkorps her. Og i Byparken på sommeren. Den bruker og være i starten av juni.
Jeg hentet den posen i dag! Og ja, det gikk veldig bra!
Jeg fikk en pose med 7 forskjellige middagsretter. 3 av de var tilbehør da, men det var mye mat! Har jo til 14 middager i allefall!
Og ja, det kommer jeg til og gjøre flere ganger!
Fikk jo gått en fin tur der hesten min bodde når jeg først var der, det er ikke så langt unna. Hadde Liba med og. Er så morsomt og se når hun springer. Hun storkoser seg da.
Ja, jeg slapp og ringe, slapp og svare i telefon. Hadde det ikke vært for at jeg syntes det er litt spennende på hvem det er i den andre siden av telefon, så har jeg mye mulig latt være og ta den. Og ja, det har faktisk skjedd. Selgere. det har og vært tilfeller at jeg har fått mamma til og ringe for meg, for og si ifra om noe, eller sjekke opp noe for meg.
De dagene er ikke gode, for jeg vil jo helst klare meg selv.
I går og i dag slapp jeg og ringe for og sjekke opp, da hvordan det fungerer og hvor de ligger henne. GPS på telefon er grei der. Så lenge den er med. Enkel og bruke er den og.
Jeg er hele festkomiteen i korpset jeg spiller i, tro det eller ei!
Vi skal ha en jubileumskonsert og fest etterpå.
Liba, den beste!!Fest!
Jeg har faktisk ikke gjort så mye i forhold til festen. Det og ringe rundt og sjekke priser og lokaler, blir bare tull og rør!
Har helt sikkert klart og presentere noe, eller bestilt det beste……
Det er ikke slik at jeg er helt overkjørt for all del!
Har jo fått sett menyforslagene, vært med på og bestemme litt der, så jeg har fått sagt noe, vært med på og bestemme litt.
Det er viktig, for en skal ikke bli satt på sidelinjen på grunn av en diagnose!
Så er det spillingen igjen det skorter litt på…..er ikke alt jeg klarer og henge med på, det har gått mer og mer opp for meg egentlig. Henger litt på tempoet, som har vært litt utfordrende andre plasser også.
Men så kan jeg ta innersvingen på andre igjen på enkelte områder. Tempo ja.
Etterslag hater jeg.
Mangler den etterslagfølelsen. Da jobber jeg i mot meg selv, stykket og instrumentet. Men enkelte ganger får en den utakknemlige jobben med etterslag.
For andre så kan det virke som en enkel sak, bestille noe, hente det på et punkt. Nå tenker jeg ikke på posten, hvor du vet det er en hovedinngang og du ser skrankene med en gang.
Jeg husker jeg skulle hente en pakke da jeg var yngre.
Den måtte jeg gjøre opp for den før jeg fikk den utlevert……..Jeg hadde med meg søsteren min. Hun leverte lappen, fikk pengene fra meg, og fikk pakken ut…..det her er snakk om en liten plass, hvor de fleste kjenner de fleste. Jeg var med inn, så han i skranken så jo at jeg var der.
Nå må og vil jeg hoppe i det selv, må være mer selvstendig!
Ut på tur!
Men når jeg først har bestemt meg for og gjøre ting, så skjer det. Enkelte ganger går det ikke fort nok. Må få det gjort mens jeg er i siget, ellers så blir det aldri gjort.
Dagligdagse ting, som er rutiner, det går på autopilot.
Så kanskje den appen blir på autopilot hvis det i posen faller i smak? En vet jo aldri hva en får, så litt spennende er det jo og 😀
Vet jo det er en del som bruker den allerede. Er jo genialt for og unngå matsvinn.
De beste tingene er jo ofte det uplanlagte!
Da er ikke forventningene så høye. Det samme er hvis en legger lista litt lavere enn det en bruker og gjøre, så kan en få en fantastisk opplevelse!
Ja, selfølgelig er det lov og være skuffet, at turen ikke ble som en hadde håpet på, mangler og feiler. Eller en heftig krangel.
Ting forandrer seg gjennom årene.
Det jeg likte før, liker jeg kanskje ikke like mye lengre. Smaken modnes vel gjennom årene?
Det gjør noe med humøret. Og kroppen. Det og få sett noe annet enn husets fire vegger!
Her hjemme så blir det oftest i nærmiljøet, så der har jeg et forbedrings-potensiale. Det er ikke samme turen jeg går hver dag, men varierer litt mellom de faste turene, med en liten avstikker innimellom.
Her hjemme så låner jeg ofte hunden til søsteren min, liten blandingsfrøken. Hun storkoser seg ofte på turene.
Liba, turvenninna miGalten, Vesterålen
En gang i året så kjører jeg nordover til hytten.
Da har det vært alt fra 1 uke, til 3 uker der. Nå har jeg jo plenty av tid til og være der når jeg først kjører nordover. Da har jeg hatt 1 til 2 overnattinger en vei.
Da blir det gjerne litt utforsking på veien, da så lenge jeg får et blikk for ett eller annet som jeg vil se nærmere på.
En av siste etappene er båten Bognes-Lødingen. Da er det ca 45 minutt og kjøre!
Ja, jeg har noen faste plasser jeg MÅ innom!
Bognes-Lødingen. Siste innspurt til hytta.
Det har vel kanskje litt med autismen og gjøre, hvem vet? Sikkert flere som må innom en eller annen plass!
Kjerringnesdalen!
De turene jeg må ta, er gåturen til helt opp i Kjerringnesdalen! Har jeg ikke tatt den, så føler jeg at jeg ikke har vært der….
Dronningruta.
Ja, tro det eller ei, jeg har gått den letteste delen av Dronningruta mellom Stø og Nyksund!
Jeg storkoser meg når jeg er på de her turene, de er gull verdt for meg!!
Som jeg har skrivet i et tidligere innlegg, så har en autist en noe dårlig balanse, motorikk og koordinasjon. Musklene og leddene får utfordret seg på en litt annen måte i naturen enn etter asfaltert vei. Får rett og slett ondt i kroppen når jeg ser noen jogge etter asfalten!
Kroppen blir gladere, og veldig fornøyd under og etter en slik tur. Selve turen trenger ikke og være så krevende, men kom deg ut i skog og mark, og kjenn etter godfølelsen.
Jeg er helt sikker på at den kommer ganske kjapt.
De her turene er noe som kan være med på og trene det opp, og det er da uten at en merker at en trener på de tingene! En får og trent kjernemuskelen, som er i mage og hofte-området. For en har litt fokus på og komme seg fra a til b.
Tempo kan da alltids diskuteres, men jeg er en av de usikre typene på enkelte underlag. Men jeg prøver!! Og jeg går!! Og ikke minst, jeg nyter turene!!
Mestringsfølelse er en fin ting en sitter igjen med fra en slik flott tur. Mye flott natur, og litt god-sliten i kropp og hodet. Det er en av de måtene en kan få ut frustrasjon, og få klarnet hodet litt på, og ha fokus på noe annet!
Jeg vet ikke hvor mange avgjørelser jeg har tatt på tur, enten til fots eller på hesteryggen!
Ikke bare de små, men og de litt store.
Lofoten
Jeg har slektninger både i Lofoten og Vesterålen, så for meg er det naturlig og dra på besøk til de. Da har det blitt noen utflukter, fått omvisning og pratet med de.
Det er ikke så mye som skal glede meg akkurat der.
Dagens lille tips fra meg, ta deg tid til og utforske plasser og naturen, og la bekymringene ligge igjen i søpla!
Gode minner kommer fram når en får herlige kommentarer 😀
Senest i går.
“Æ gløm ikje de råe pariserflettene dine! Det va det sjukaste æ hadde sett!!”
Jeg flettet kinafletter, da uansett lengde. Nesten. Er vanskelig på pinnkort hår. Men jeg hadde faktisk klart og få til en flette på ganske så kort hår.
De flettene var jeg kjent for i en god periode.
Og de sitter muligens i minnene hos enkelte.
Det var ikke slappe fletter, men stramme!
Det var såpass at jeg ikke skjønner helt at de ikke grein enkelte ganger. Til og med på et musikkstevne, så var det det ei jente fra et annet korps som lurte på om jeg kunne flette henne. Hun fikk en liten advarsel fra de jeg spilte med, at det var litt ondt akkurat da jeg holdt på.
Det var litt stil over de! Sidene var ryddige, ekstremt lite hår som flakset rundt. Det var nesten tellekanter på sidene. Fletten var stram og rett. Det var ikke ofte jeg brukte børste heller. Da for og få børstet håret litt før selve flettingen.
Rett og slett nesten perfekt!
Jeg flettet hestehalene og i den perioden. Gjorde det ikke hver dag, men jevnlig.
Også på et av rideleirene jeg var på i Kiruna, Sverige.
Der flettet jeg og noen få av hestene. Var bare den øverste delen som jeg flettet, fra topp til der haleroten sluttet.
Nå er det ikke mange flettene jeg gjør lengre. Har for kort hår selv, har ingen barn eller barnebarn heller.
Det har vært en koselig, litt sosial greie, det og flette andre. Og jeg måtte jo ta på folk, selv om det var kun på håret. På hodet altså!
Det samme med pyntedukkene mine! De var det orden i. De vistes, alle sammen. De fikk jeg og litt skryt av. Det har jeg tatt med videre etter at jeg har flyttet. Det er ikke slik at de er merket hvor de skal stå på benken eller hylla, men det ser jeg fort hvor de skal stå når jeg møblerer.
Det her var jo lenge før jeg fikk diagnosen. Lenge før vi fikk noen forklaring på hvorfor jeg var meg.
Jeg har tydeligvis vært ganske nøye allerede da på enkelte ting.
Det har vært en del av utfordringen og opp gjennom årene. Enten så har jeg slurvet, eller så har jeg vært i, eller er i, perioder hos det styrer litt vel mye, at jeg blir for nøye igjen.
Det blir ikke perfekt nok!
Da blir jeg sliten av irritasjon. Over meg selv!
Men det skulle en ikke tro her hjemme! Jeg har faktisk tellekanter i hesteutstyret mitt.
Utrolig nok!
Må nok begynne og ta fram tellekantene fra flettene inn i huset 😀
Autisme regnes som en medfødt utviklingsforstyrrelse. Tvillingstudier tyder på at autisme i stor grad er arvelig. Likevel er genetikken veldig komplisert og genetikk alene kan ikke forklare alle tilfeller av autisme. Biologiske forstyrrelser eller sykdommer som rammer hjernen direkte eller indirekte kan også forårsake autisme. Den store variasjonen innenfor autismespekteret skyldes hovedsakelig at det er mange ulike årsaker til at autisme oppstår.
Ny forskning viser at 20–40 prosent av alle med autisme kan ha en sjelden mutasjon, som ofte forekommer sammen med utviklingshemming. Autisme kan ha sitt opphav i enkeltgener, men hos mange skyldes sykdommen såkalt polygen arv, det vil si at det er flere enkeltgener involvert. Ved polygen arv er det vanlig at nære slektninger har symptomer eller adferdstrekk som kan ligne symptomene på autisme.
Hege:
Det er mye som skal lages når en blir produsert. Celler, gener, nerver, kromosomer og mye annet som skal kobles til de rette plassene. Det kommer fra to personer, som deler på den oppgaven. Noe blir jo være sterkere enn det andre igjen. Så en får både det beste og det verste fra begge foreldrene. Men så skjer det til en tid fra en annen at det blir en liten produksjonsfeil, i varierende grad. Noen mangler en kroppsdel, et kromosom for mye eller lite, dårlig syn…..mye kan skje.
Autismen får en ikke ved foreldrenes valg av livsstil!! En får ikke, eller gir ikke, autisme med og drikke alkohol, bruke tabletter eller narkotika under svangerskapet.
Autismen er genetisk, som skjer under produksjon.
Selv om en eller begge foreldrene ikke har fått noen diagnose, asperger eller autist, så ligger det i genene, en eller annen plass. Hvor langt en går tilbake med og teste for det her, det vet jeg rett og slett ikke.
Da jeg var på det siste tiltaket for og finne jobb, så ble det og sagt at den er arvelig. Lærte faktisk litt om egen diagnose under den prosessen. Det finnes jo forskjellige grader, og mye kan en kjenne seg igjen i avkommets eller en forelders tanke og oppførsel.
Jo nyere en diagnosen er, jo mindre er den forsket på. Tror jeg.
Vi er perfekte uansett! Vi er den vi er, vi er den du får!
