Med jobb for de som har,. Familie skal pleies. Unger som skal følges opp, for de som har. Egentrening i en eller annen form. Og eventuelle besøk når det er tid og overskudd.
Men hvor ofte utfordrer du deg selv utenfor komfortsonen?!
Her blir det for sjeldent. Var faktisk flinkere tidligere, siden jeg konkurrerte med hest. Da måtte jeg prate med folk når jeg gjorde opp for meg. Nordpå så er miljøet såpass lite at det ikke var noe problem.
Men akkurat nå, så har jeg et mål.
Og for å få fart på det, kanskje gå ut av den her sonen? Ja, denne gangen er det snakk om vekten.
For jeg skulle også ha vært og gått nye turer helt andre plasser enn her.
Som Andebu, Larvik, Sem igjen…….
Og ja, kosten også.
Variasjon er fint 😉
For her er det mer enn nok og ta av!!
Nei, du skal få slippe og se nakenbilde at meg!
Det får heller bli på privaten…..som dessert. Eller nattmat…..
Etter begge operasjonene så måtte jeg jo ta det med ro, ikke løfte tungt blant annet. Men måtte gå, fikk jeg beskjed om. Korte og lette turer.
Det er for og slippe blodpropp blant annet.
Ondt ja, men det gikk bra det også.
Men med det så satte tankene i gang!!
Mye mulig jeg hiver ut en fakkel nå. For jeg skjønner enkelte operasjoner må en ta, som har en medisinsk grunn. Som fjerne blindtarm, øyeoperasjoner, fjerning av overflødig hud som gnisser, øyelokk som henger. Det skjønner jeg.
Men operere for at en rynke ligger feil? Botox og fillers i hue og rævva?!
Hva er det jeg har gått glipp av? Selvtillitten til en viss grad. Men for og pynte på utseende? Evig ung?
Jeg er jo liten, 154 cm.
Vet du hva? Det plager meg ikke et eneste sekund!
Hvorfor?
Det var ikke meningen at jeg skulle bli høyere. Og det er bare bagateller! Iallefall etter alt det vi har vært gjennom!
De er ikke lange de bena. Men tar det litt igjen i bredden. Og formfulle meg……
Gi litt fan, vær deg selv i både den verste og beste utgaven.
Alle de andre er uansett opptatt! Og jobbe med seg selv der, ikke mot, kommer en langt med.
Når en er ufør så blir dagene litt lange. Og ustrukturerte.
Kan bli.
To dager i uken så er jeg og trener med Frisklivssentralen her i Sandefjord. Jeg er en av de som ikke trives på treningssenter!
Men utetreningen her er flott! Frisk luft, trene med andre uten at en føler en blir uglesett på, det og gjøre det beste ut fra dagsformen, helt supert.
Når bilen min må på verkstedet, så prøver jeg og få de på en av de to dagene jeg er på trening. For det er ikke lange avstanden mellom de to plassene.
I dag var det en slik da!
Jodda, lille Hege opp klokken 07.15, ca. Trøtt som en dupp! Men det går en gang i blant.
Men er veldig i tenkeboksen angående bilen. For den er tross alt godt voksen nå, 18 år i løpet av året!!
Skulle ha hatt en i skapet som kan skru på bil!!
Også en snekker, elektrikker, rørlegger…..alt etter hva jeg trenger hjelp til. Mat kan jeg jo lage, men er det og bli servert noe godt også.
Nei, nå skal jeg slutte mase om de her stakkars mannfolka!
I mellomtiden så tar jeg armen over hodet og rusler i seng!
I går var det en stygg bussulykke i Hadsel i Nordland. Tankene mine gikk til bussjåføren og passasjerene.
Også på at regjeringen (og kommunene, jeg surrer litt med hvem som bestemmer over hva på de forskjellige områdene!! Men sykehus mener jeg regjeringen har styr på…..) gjerne vil legge ned mest mulig i nord.
I går var det et godt bevis på at vi trenger sykehus i nord også!!
Ikke flere mil mellom hvert sykehus, da som været var i går, med sludd, vind og isete vei, så tar det lengre tid og komme seg fram på bakkenivå. Og da på veier som ikke bestandig er like forsvarlig og kjøre i hundreoghelvette!!
I luftlinje er alt mye kortere.
Også for biler, hvis de kunne fly. Jeg kan ikke fly med min bil i allefall.
Bussen kjørte ut på Lofastveien. En flott tur. En av to veier mellom Vesterålen og Lofoten. Den andre går via Sortland-Stokmarknes-Melbu og båt til Fiskebøl. Det var den veien som vi måtte kjøre for og komme til mormor og slekta i Svolvær før Lofast kom. Det tok litt lengre tid, men vi kjørte forbi bestemor i Sigerfjord, så vi hadde mulighet for og ta et stopp der på veien.
Begge veiene er superfine og kjøre!
Så er du først der i nærheta, ta tid og kjøre rundt. Du vil ikke angre på det!!
Hvorfor folk bor nord for Sinsenkrysset?
Da spør jeg deg: Hvorfor ikke??
Det er et helt annet folkeslag nordpå. Luften er renere, drikkevannet er friskere og bedre, og naturen er noe for seg selv.
Og vi må ha folk nordpå også for og benytte de ressursene som er nordpå.
Utlendinger har heldigvis oppdaget nord de også. Bare så trist for de som havnet i ulykken i går.
Heldigvis så fungerer systemet så godt at folk hjelper til, uansett vær!!
Flere tanker kommer.
Fram til da, nyt dagene, familien og vennene. Og sett pris på hverandre.
Må inn og sjekke der titt og ofte. Bursdager er mest morsomme. Og ja, jeg gratulerer folk med dagen. For jeg syntes det er koselig selv og få de hilsenene på veggen, til tross for at det er ganske så ferdig utfylt nå for tiden. Men det er det at folk gjør det lika vel.
Eneste kjedelig er at jeg er tilgjengelig hele tiden!
Så og si. Bortsett fra når jeg sover. Men telefonen ligger der, med de to appene blant annet.
Ja, ser det er flere som logger seg ut i en periode.
Må være vanvittig godt!
Det og ha et liv utenom telefonen.
Før Facebook så sendtes det vitser på sms. Savner faktisk den tiden. Og ja, jeg vet jeg kan gjøre akkurat det samme jeg også.
Forbedringspotensiale!!
Nyttårsforsett? Nei, det har jeg ikke. Men jeg syntes det er morsomt og følge med hva andre gjør for noe av turer, ferier, hverdagen, at jeg er jo redd for og gå glipp av noe 😀
Men gjør jeg virkelig det? Noen legger ikke ut noe i det hele tatt, andre bare kommenterer det andre legger ut, mens andre igjen legger ut omentrent hele livshistorien sin. Ja, tenker da: PÅ DO!!
Trenger andre og vite når tid du er på do??
Vi er forskjellige, heldigvis. På godt og ondt.
Hender at jeg mister noen venner på facebook, og da lurer jeg jo på hvem. Facebook, den sniken, har og litt vårrengjøring på vennelistene, utrolig nok! Ja, har vært borti det selv. Og jeg har og slettet selv, av forskjellige grunner.
En av de få plassene en er venn med uvenn. For og snoke litt……..
Må nok skuffe deg der, for jeg har ingen venn som er ekstra akkurat nå.
Sitter bare og drømmer. Livredd for og ta det første steget, for og svi fingrene. Mye mulig litt kravstor også.
Da er det lettere og være i drømmeland……og de jeg drømmer om, er mye mulig litt vel uoppnåelig…..
Men mål er ikke feil!!
Delmål er like viktig, om ikke mer viktig!
Nytt mål: Legge telefon mer fra meg framover i tid!
Etter det, så har jeg fått fri hver jul. Nesten. For og kunne være med familien.
Nesten!
For jeg jobbet en periode på sykehuset i Tønsberg, som matvert. Da hadde jeg fast hver 3. helg, og måtte ta de vaktene jeg fikk ellers. Da ble det jobb en julaften, og en nyttårsaften. Der er det en litt spesiell stemning og jobbe når det er jul.
Det var en lærerik periode!
For det med kost er litt sammensatt, ut fra hvor problemene ligger. Men selve måltidene er det samme, det med frokost, lunsj, middag og kvelds.
Det samme er jo julaften, nyttårsaften, 17. mai og andre store dager.
Men det er det og kunne samles rundt matbordet, ha litt kvalitetstid sammen. Det setter jeg mer og mer pris på jo eldre jeg har blitt.
Gavene kommer langt etter.
Det og kunne sette pris på hverandre, bare med og være til stede, det er en god følelse!
Det er så fokus på at ingen skal sitte alene på julaften, og en skal ikke glømme de som er alene mellom jul og nyttårsaften.
Men hva mellom nyttårsaften og julaften??
Det er noen flere uker det! De som ikke har nær familie i nærheten, eller stor vennekrets, eller har rotet det til for seg selv på en eller annen måte!
Det er litt derfor jeg har hatt en litt bismak i julen. Men desto viktigere og ta vare på de som er til stede ennå, som en kan sette pris på. Og ikke minst bli satt pris på selv 🙂
Dette året har vært litt for innholdsrik også, så håper det avslutter med stil: nemlig helt rolig!
Det siste som har skjedd, er at jeg ble operert sist tirsdag, så blir en litt rolig jul. Ingen krise, visste om det i vår allerede at det ble reparert. Lyskebrokk på begge bena. Nummer 2 ble tatt i dag, så det blir noen år til neste gang!
Tålmodighetstest og holde seg i ro!
Så i år så blir det pyntet ennå mindre. Det er de som har full julestue allerede i midten av november! Det kommer sikkert opp en juleduk eller to. Men det er det.
Dagene kommer, og dagene går. Nyt mens du ennå kan, en dag er det for sent!
Litt usikker på om tittelen passer bestandig. For det baller på seg gjerne noe til, eller avvik fra det jeg egentlig tenkte og skrive.
Men skit au!
Det har vært litt mye og tenke på i noen dager, ting som har skjedd som ikke burde ha skjedd, men når en blir lurt og en sier i fra og det blir dårlig mottatt……
Det har fått meg til og tenke på skilsmissebarn, hvor de blir satt ufrivillig opp mot den andre forelderen som et pressmiddel. Det går ikke bare utover forelderen, men også ungen/e!!
Nå ser jeg bort fra der det er snakk om vold, misbruk, og kriminelt!
da lurer jeg på hvor har jeg feilet?!
Akkurat der og da er samvittigheten så der.
Men jeg vet det retter seg opp. Og jeg skjønner veldig godt hvorfor folk skygger unna folk som er avhengige, for det er utnyttelser, løgner, og ødelegger seg selv OG for seg selv. Og skylden er alle andre sin, enn deres egen. Ifølge de selv. Og det er de som står alene til slutt.
Jeg har nettopp hatt bursdag.
Den ble feiret på korpsøvelse på kvelden, og en tur innom både søsteren min og mamma, hvor broren min var innom en tur.
Det ble både klemmer, bursdagssang og hurramegrundt! 😀 Skikkelig stas!!
For en flott gjeng jeg spiller med!
Selv om jeg sitter mye alene hjemme, og går mye turer alene, og ingen problem med og ta harryturer alene, så har jeg likevel en flott gjeng rundt meg. Som akseptere meg som meg. Og det er viktig, at en kan akseptere hverandre slik en er.
For jeg har vært redd for at folk har stikke av når jeg kom skikkelig ut her med at jeg er autist!
Det har skjedd før. Og det blir og skje igjen.
Det er som om at folk er redd for at det er smittsomt. Eller de er redde for at de må ta ansvar for meg, noe de overhode ikke må gjøre!!
Ja, jeg er veldig treg med og være med på ting, skal ærlig innrømme det, har et stort forbedringspotensiale der!
Og ja, jeg KAN bli litt intens innimellom, jeg sliter litt med mellomtingen. Akkurat som om at det mangler en kobling……
Enten så går skravla i ett, eller så er jeg taus som en østers.
Som en gave til meg selv, så tok jeg en tur med Strømstad-båten fram og tilbake i dag.
Da med julematbuffet. Og alene. Uten bil.
Skal ærlig innrømme at jeg er sliten nå, for dagen startet med en koselig lunsj hos ei jeg gikk på kurs med. Vi er 3 stykker som møtes til lunsj. Så dagen har blitt litt lang. Det var heldigvis lite folk på båten, så kunne gå i butikken med stor mellomrom til de andre.
Det var deilig det!
Der er jeg heldig at jeg har ei snill mor som lar meg få parkere hos henne. Så er det kort vei ned til båten 🙂
Jeg drar også på tur med andre.
Det er mest med mamma. Det kjedelige da, er når jeg forsvinner. For jeg trenger litt tid for meg selv, for og koble litt ut. Eller inn.
Selv om jeg ikke prater mye med folk på turene, eller på byen, så tappes jeg fort for energi. Utrolig nok. Ennå som i dag, så satt jeg på en plass hvor det var stille og rolig på vei hjem, ingen og forholde meg til. Annet enn mobilen.
Står proppen for løst, så tappes jeg for energi. Blir den for tett, så blir jeg sinna.
Også på vinterføre. Tidligere har det ikke vært noe problem. Men etter noen år i sør, media som hauser opp, en Toyota Yaris som ikke passet meg og min kjøring, også der jeg kjørt i forhold til jobb og stall, hat gjort noe med meg!
Det er mer nøling i starten av vinterføret. Usikkerheten biter meg i ræva så det synger av meg!
Men det går over! Og framover!
Jeg jobber hele tiden med og ha selvtilliten høy nok til og kjøre fornuftig, men for sikkerheten sin del, slik at andre ikke kjører unødig forbi slik at det blir ulykker.
Veien til og fra Nyksund i Vesterålen.
Jeg liker og kjøre.
Og jeg merker forskjell på kjøring og trafikk når jeg nøler kontra det og kjøre med flyt, litt mer på. Men ikke slik at det blir farlig. Og ja, har vært noen ganger jeg har vurdert og slutte og kjøre! Men da har det stokket seg fullstendig for meg i hodet, og sliten, at jeg ikke klarer og følge med. Og ja, har hatt litt uhell selv også, som det har gått bra.
For et av problemene er avstandsberegning. På hvor langt det er til neste bil, hvor langt unna er fotgjengeren, langt til dit jeg skal, og hvordan ligger bilen i forhold til resten av veien.
Det er mye og holde styr på når en kjører!
Har jeg måtte vente på noen for og ha sjåfør, eller tatt offentlig transport, så er det ikke sikkert at jeg har stått like fritt.
Ja, offentlig transport er helt ypperlig. Så lenge tilbudet er det. Og det kan være en ekstra utfordring for meg når jeg har de her dårlige periodene hvor jeg knapt nok vil prate med folk. Og da knapt nok tør se i øynene på en person når det står på som verst….Da er det lettere og isolere seg, være hjemme alene.
Det er ikke noe særlig verdig liv.
Men er det og gjøre noe positivt da også, kunne gjøre noe som gir glede, og holde på de faste rutinene likevel. Men uten press utenfra for det kan virke mot sin hensikt.
Jobb og avtaler er noe som må gjennomføres uansett. Men da er det greit at sjefen på jobben skjønner hvorfor en er usosial i en periode, kan være greit iallefall….
Da kan det være greit og ha en jobb hvor en kan jobbe i bakgrunnen.
Det ble et lite avsporing…
Enkelte dager er jeg bare veldig glad for at jeg ikke er yrkessjåfør! De som har langtransport får jo sett mye av landet, men er lite hjemme.
Men alt det de må forholde seg til av andre sjåfører som ikke holder alt det de skal, og vær og vind som en i alle fall ikke har kontroll over….Det er et ansvar uten like……..
