Autisten jeg på en lørdags kveld.

Hva jeg gjør på en lørdags kveld?

Jo, jeg er hjemme jeg. Alene, med dataen og tv.

Kjedelig?

Vel. Det var en gang hvor det faktisk var litt gøy og gå ut på byen. Nå er det koselig og gå ut fram til fylla starter. Ikke finner jeg drømmeprinsen min der ute heller…….Ja, jeg har en i kikkerten, men vil ikke skrive så mye mer da jeg venter…….blir det for mye mas, så skyver jeg han bare bort, venter jeg for lenge, så stikker han igjen…….fan så vanskelig det er!!!

Hva gjorde du for og få drømmepersonen din??

Sa du det rett ut: Deg vil jeg ha?? Eller Deg skal jeg ha!!

Kanskje være litt mer tydelig på middagen for og få litt fart??

Men har og tenkt litt på en ting i dag…..kveld…..siste timen……

Jeg ser på meg selv som liten, tykk og mindre pen. Jeg skulle ha vært 10-20 cm lengre, slankere og penere, og litt mer attraktiv.

Men samtidig, så sku jeg ha vært 7-8 cm lavere, ikke det at det har hjulpet noe særlig på det området, men da har jeg kommet under kortvokstgrensen. Og selfølgelig noe slankere.

 

Ja, jeg har fått det slengt i fjeset at jeg er både feit, og ikke noe særlig pen!

Men snill…..Det her er av voksne folk, som har barn!

Det gjør selfølgelig noe med selvtilliten. Det er ingen hemmelighet. Det er fint og få et hint om at vekten har tatt av en eller annen vei.

Men det går an og spørre om det går bra med vedkommende!!!

Eller om en trives med den vekten en er på. For noen trives med og være feit. Eller overvektig.

Det er noen grunner til at jeg har noen kilo for mye på kroppen, uten og gå inn mer på det, ting har skjedd og folk må få lov til og forsvare seg på det som er sakt. Og gjort.

Men jeg jobber med det.

Mens jeg moter meg litt opp til og invitere på ny, så skal jeg utfordre meg selv litt!

For jeg sitter for litt mye inne, for mye i ro. Spesielt når jeg er hjemme.

Det hørtes ikke mye attraktivt ut akkurat 😀 😀 😀

Spillingen er vel ett av de?

For jeg føler selvtilliten ligger slengt rundt stolen enkelte øvelser! Litt usikker på om jeg skal skylde på at jeg spiller F-nøkkel og om jeg burde ha holdt meg til G-nøkkelen?

Men det er den utfordringen igjen! Og at jeg faktisk må bruke hodet litt mer med F-nøkkelen…..

Og jeg må finne turer som jeg kan utfordre meg litt på!

Har du noen forslag? Der er jeg litt flinkere på hytta enn hjemme. Men der er det et helt annet natur enn her sørpå.

På godt og ondt!

Trenger mer ulendt terreng, og som kan gå litt oppover og, ikke bare bort.

Håper det ikke ble for mye negativt, men min hverdag er slik.

Det går hånd i hånd her. Har nok og ta tak i.

Ønsker deg en våt, fuktig eller knusktørr helg!!

 

 

 

Autisten jeg og misunnelse!

Misunnelig ja!

På dere som har helsen i behold! Og kan jobbe.

For dagene blir fort lange. Veldig lange!

Da er det godt og vite at det er ei frøken på 4 bein som venter på meg. Hver dag.

For det er det og bli satt pris på. Føle seg nyttig.

Ja, jeg har vært i jobb. Og jeg skulle gjerne ha kalt meg for rik. På penger. Som noen kan gjøre.

For en blir ikke rik akkurat av uføretrygden.

Men når helsen setter en stopper for videre jobb, og det er få, eller ingen, arbeidsplasser som vil eller kan legge til rette, så er det vanskelig.

Ja, har prøvd full stilling, vi møtes i kjelleren!

Ja, har prøvd butikk, vi møtes både i kjelleren og gjømt bak hyllene…..

Gartner og ute-jobb? Vi møtes på sykehuset, muligens…….

Det sies at det skal lønne seg og jobbe.

Vel….for oss som ikke har helse til og jobbe, så hjelper det ikke at vi får mindre……

Helvettes bortskjemte drittsekker av både snyltere og idioter!!!

Men hvordan kan jeg trene, og gå turer, men ikke jobbe?

Det har rett og slett med at helsen min ikke skal bli verre. Og ha et verdig liv oppi det her.

Turer og trening legger jeg og opp til hvordan dagsformen er. Det kan jeg jo ikke gjøre på en jobb hvor det forvenes 100 prosent hele veien.

Har jeg ikke den lille aktiviteten, så kommer kollapsen. Det er ikke noe stas!

Men hva er et verdig liv!

Er det mest mulig aktivitet, med best lønn? Er det masse venner? Perfekt kropp? Perfekt familie?

Ønsker deg en fin helg, med det som hører med!

 

Autisten jeg og en tanke

Nå er det for lenge siden….

Alt for lenge siden jeg har blogget……Og ja, noe på hjertet.

Hadde et langt opphold på hytten i år og, 10 hele uker med kjøring. Hadde 2 overnattinger begge veiene i år også.  Det er det som fungerer best, og gjør det med trivelig. Spesielt for mamma min.

Ja, det er kanskje flere jeg burde ha besøkt, vært og besøkt noen flere ganger, og vært flinkere og ha kontakt med folk.

Men jeg vil jo være på hytten og. Og veien går jo begge veier.

Ikke sant?

Og når det er stående invitasjon, mer eller mindre…….det er jo lov og høre om det passer og komme innom, så slipper jeg og bruke hele oppholdet på og bare dra på besøk. Jeg vil jo være på hytten og nyte alt!

Det er ei dame jeg har dårlig samvittighet for jeg ikke oppsøkte.

Hun tapte kampen mot kreft for ca en uke siden. Bare 48 år gammel. Hun rakk heldigvis og bli bestemor, men hun har en datter på 4 år igjen.

Det er en frustrerende tanke. Hun kjempet med nebb og klør, var i Tyskland og fikk behandling der da de norske legene hadde gitt henne opp!

Hvorfor setter det norske systemet pris på et menneske?

Hvem er det som egentlig bestemmer det??? Hvem sin legg kan jeg bite på??

Et annet flott dame gikk bort tidligere i år, ung dement, som er like urettferdig da hun og kunne/ burde ha fått flere år på rette siden av jorden! Passert 50-tallet ja. Ingen av de rakk og bli pensjonist, rekke og gjøre pensjonistting……

De to damene ble jeg kjent med hestene. Hun yngste i nord, hun eldste her i sør. To helt forskjellige typer damer, men begge gode.

Ja, burde ha hatt et stopp i Trondheim i fjor på vei nordover.

For vi mistet ei i fjor i slekten. Men er lett og være etterpåklok.

Men til neste år skal jeg ha et stopp i Trondheim!

For jeg har en superkjekk nevø som studerer der 😀

Hvis jeg ikke gjør det, så må jeg bite i en legg. Mye mulig min egen……

Nyt livet mens du ennå kan!

Autisten jeg og hipphurra.

Hipp hurra og hurramegrundt!

Håper du har hatt en fantastisk dag.

I år så har jeg fått med begge togene. Eller rettere sagt, 1 og et halvt ett. For sist jeg så begge, så var talene først før barnetoget gikk.

Det trodde jeg gjaldt i år og!!

Det er tre år siden det!

For de to siste årene har jeg vært på ei strand med Liba mens barnetoget gikk. Har en mistanke om at det skjer til neste år igjen.

Hvis jeg ikke klarer og få skviset den turen mellom togene da, men er redd for det kan bli mer stress igjen……

17. mai, autist og mye folk?

Jeg biter tenne litt sammen, har fokus på det jeg er for og se, korpsene! Mobilen får gjennomgå litt i mellom korpsene 😀

Og jeg passer på at det ikke er for mange folk, men nok, og heller ikke for lite igjen da.

Det er det og flytte fokus litt fra at det er mye folk. Jeg var hos mamma mellom togene, og fikk gått en tur også med søsteren min og Liba.

Det var det godt med plass der vi gikk.

Og ikke minst, så ser jeg jo kjentfolk i toget også.

Men er lika vel godt og komme hjem og ha høy beinføring!

 

Det er en ting jeg savner og gjøre på denne dagen!

Og det er og masjere, og spille liten konsert.

Da jeg bodde i nord, og spilte i skolekorpset, så var det et minikjør! Først toget, så en liten konsert, som regel noen masjer, og så ble vi kjørt til en va de småplassene rundt Evenskjer. Fikk Evenskjer til og høres stort ut, men det er ei lita bygd altså!

De plassene var det rundgang på.

Det har gitt meg en god glede med og spille.

Og det er morsomt og se ungene spille, uansett hvor surt det er. Og i utakt i en saueflokk.

De prøver!

De øver, og er jo så morsomt for de og vise fram hva de har trent på. Og trener på.

Og det er vanskelig og gå og spille samtidig!

Har du ikke prøvd det ennå, så bør du prøve det!

Da før du klager!!

Fram til da, ikke klag! Du var ikke bedre selv da du startet med din hobby 😉

 

Ønsker deg en fantastisk natt, både våt og tørr!

Autisten jeg og første operasjon.

 

 

 

 

Jeg lovet deg en blogg og noen ord når det nærmet seg, og nå er dagen her.

Mandag 29 april 2002.

Da hadde jeg min første operasjon. Hadde en cyste på 27.5 cm i diameteren i den ene eggstokken!

Ja, du leste rett. Med klær så jeg gravid ut. Husker det var ei som lurte på om når tid jeg skulle ha ungen. Og det var flere som lurte uten og tørre spørre. For jeg trente hest da ennå, uten og vite av det var såpass alvorlig. Uten, ta på brunfarge, så kunne jeg glatt ha glidd inn i den fattige delen av Afrika.

Det som åpnet øynene var en prøvetime hos ei som drev med Bailine. Hun anbefalte faktisk og ta en tur til legen

Fra legetimen til jeg lå på operasjonsbordet, tok 10 dager!

Det var blodprøver, ultralyd, mr, også med kontrastmiddel.

Jeg var vettaskremt!

For og si det mildt! Det var min første store operasjon, i narkose, og det var snakk om kreft også. Var en klyse med svulster, så halvveis ondartet var den. Men heldigvis slapp jeg unna med operasjonen som varte i 1.5 time.

Det var to leger som endevendte alt inni magen for og se at det ikke var noe mer. De sendte både bilder til rikshospitalet i Oslo mens jeg lå i narkosen, og prøver ble sendt inn til skikkelig sjekk.

Heldigvis så var det kun den cysten!

Så de trengte bare og fjerne den og den ødelagte eggstokken. Jeg hadde resten i ca 4 år før resten ble operert ut, så jeg har ikke hatt mensen på noen år. Og jeg trenger ikke tenke på om uhellet er ute når jeg er borte. Og ja, det skjer noe her og når en er våryr, kjekk mannfolk…..så det er ikke automatisk at det ikke skjer noe selv om alt det er borte 😀

Ble fulgt opp som en kreftpasient med gynekologisk undersøkelse.

Jeg hadde heldigvis ei jeg kunne spørre ut litt, som hadde vært oppi en lignende operasjon, ikke fullt så stor. Men det hjalp for smertene, selv om en forbereder seg, så er det jævla ondt alikavel!

Fredagen dro jeg hjem.

Da fungerte magen såpass bra, men slet med blodtrykket.

Men med tålmodigheten min, og et sting som ikke ville bli tatt, så ble det her betent.

Ny operasjon noen uker etterpå for og få renset det her, og ny type smerte. Men den gikk lettere, for da visste jeg hva jeg gikk til.

Heldigvis, oppi det her, så har jeg en fantastisk lege!

Og jeg var veldig heldig med de legene og helsepersonellet jeg hadde på sykehuset i Tønsberg.

Og ikke minst foreldrene mine!

Pappa hadde nettopp vært syk, jeg ville han skulle være hjemme og bli bra, men han kom alikevel fra Lindås 🙁

På det oppholdet, så gikk jeg ned 12 kilo! De tømte 8 liter med væske fra cysten…….

Arret fra navlen og ned til trusekanten er bare bagateller!

Hadde jeg bare vært flink nok til og spise sundt, og holde vekten. Men jeg syntes litt synd på meg selv, som gikk over til og spise på auto, så gikk vekten opp. 40 kilo på 10 år. Som jeg nå sliter med og få av! Heldigvis bare 20 kilo igjen av de…….

Ja, jeg vet hva jeg skal gjøre…..

Og akkurat nå, så har jeg drømmer.

Flere drømmer!!

De holder jeg litt tett for meg selv. Noen vet noe, men langt fra alt.

 

Ønsker deg en fantastisk uke, både våt og tørr!

 

Autisten jeg og glede!

De siste dagene har jeg vært glad.

Veldig glad.

Det skal ikke så mye til for og glede meg bestandig.

Det holder med et smil, en klem, en god tur både med og uten Liba, eller en melding…..

Også uventet hjelp!

 

Jeg skrev litt tidligere at jeg måtte kjøpe meg ny bil. Det har det blitt. Liba var med og godkjente den!

Men ellers så var jeg alene, for jeg vet tross alt hva jeg trenger. Og etter en prat med mamma, så landet det på en volkswagen 2018 modell.

En brukt en. Må bare bli vant med at den prater litt mer enn de bilene jeg har hatt, men det er bare en vanesak. Ryggehjelpen kan jeg slå av også.

Mamma og pappa ble foreldre for første gang 18 april 1970.

På mormor sin bursdag. Terminen var på bestemor sin bursdag. Er det jeg skrev sist, gode folk har bursdag i april!!

Det er broren min, som er eldst av oss tre, som har bursdag i morgen. Og ja, jeg skal ta en dessert i morgen for og feire 😀

Konfirmasjon er det og snart.

Det er han eldste som har stått for, videreføring av arven. Om 2 uker er det yngste av to som skal til pers!

Påske, sola skinner litt glimtvis, det blir naturlig vannet ute, vær er det!!

Og det vokser og gror, både naturen og nye vennskap.

Og det er ingen som maser om og låne penger!! Jeg driter de ikke asså……som noen kanskje tror jeg gjør.

Klemmer kan jeg heller være raus med 😀

Gleder meg til fortsettelsen!!

Håper jeg klarer og kontrollere meg…….og jeg håper jeg er god nok, til slutt! For jeg føler jeg ikke strekker til bestandig, både at jeg ikke er pen nok, slank nok, og er ufør……MEN utdannelse har jeg, tross alt!!

For den helvettes selvtilliten biter meg i ræva i tide og utide!!

God påske med alt det som hører til!

 

 

Autisten jeg og april.

April er litt tung!

Men og god! Det er ting som har skjedd.

I dag er det 15 år siden pappa gikk bort. Bisettelsen var 23 april.

Han var syk, den helvettes kreften, så det var greit at han fikk slippe. Det gikk fort på slutten, og det var til tider usikker på hvilken vei det gikk, om han kom over kneika eller ei.

Sta som et esel!

Bestemt. Sto for det han sa og gjorde. Og ærlig!

litt FOR ærlig innimellom.

Savnet er der. 

Jeg vet han følger med oss, på hva som skjer. Men det og ringe og spørre om råd, fortelle hva som har skjedd, høre stemmen……vi hadde flotte turer både med campingvogn, til Lanzarote…..

Også det og kunne ringe for og sjekke opp ting som faktisk er blitt fortalt!

For vi sitter med litt forskjellige oppfatninger og husker i forskjellige settinger.

Pappa var lege, og måtte jobbe mye i perioder da han var eneste legen på plassen. Det her var da små plasser, men store distrikter. Det kom heldigvis flere leger til Evenskjer! Befolkningen har jo økt også. Hørte flere som var kjempefornøyde med han som lege, for han undersøkte skikkelig når det trengtes. Han pillet ikke på folk!

Den tid var boligen og kontoret i samme bygning.

Leilighet i øverste etasjen, kontoret nederst.

Så jeg og broren min har bodd i 2 legeboliger!!

Vi har nok både sett og hørt ting vi ikke burde ha sett. Eller hørt. Mamma var sykepleier, så hun måtte jobbe litt hun og, så det var ikke lett og beskytte oss for det.

Torsken og Evenskjer.

Begge boligene er gjort om i bruken.

Torsken barnehage, Evenskjer Frivilligsentralen.

Positive ting i april ja.

Broren min har bursdag, på samme dag som mormor. Bestemor hadde og i april.

Ja, savner de to damene også!

Og to søskenbarn som har bursdag.

Det er en ting til, litt stor en, som har skjedd i april, men det tar jeg når datoen er der. Ikke før.

April er ikke tung på grunn av jobben til foreldrene mine. Og de var ikke jobbene, de var foreldrene mine. Og til søskene mine.

Sett pris på familien mens du ennå har de, en dag er det for seint!

Men ikke aksepter alt heller.

Ha en flott aften!♥

Autisten jeg, igjen!!

Du er vel lei av overskriften nå, Autisten jeg….

Men det er en episode som plager meg.

Og jeg vet ikke hvor jeg kan spørre heller. For jeg vet ikke om noen som jobber i skranken på legevakten!

Og heller ikke noen som jobber i den koblingen jeg sliter med! For det er noen i den andre enden.

Det er rett og slett meldesystemet jeg lurer på!

Eller som plager meg, tærer på…..

Det er kanskje lett, eller veldig fristende og si: Ja, men det burde du av alle vite, for foreldrene dine jobbet innenfor helsevesenet….

Nei, jeg burde IKKE vite det!

For jeg er ikke foreldrene mine. Jeg er bare et resultat av de to. Jeg er heller ikke et resultat av jobben deres, jeg har heller ikke fått opplæring i jobben deres. Ellers så har jeg jo vist hvordan systemet fungerer……

Kan du jobben til foreldrene dine? Er du foreldrene dine?

Jo, jeg kan sårstell. Men hvem kan ikke det?

Etter noen år med hest, så kan en slike ting, for en kan jo ikke tilkalle veterinær for et lite sår…..

Men den tanken som kværner…..

Hjelp……

 

Autisten jeg og hakk i plata.

Det er ikke bare jeg som har repriser.

Heller ikke bare autister. Men også hos vanlige friske folk.

Spesielt hvis det har skjedd noe, og en trenger og få luftet skikkelig.

Ja, jeg skulle ønske jeg var helt frisk.

Også hadde jobb, en kjæreste som aksepterer meg som meg og tar de utfordringene som kommer, eget hus…..

Utdanning har jeg faktisk. Som kokk. Og det tror jeg er takket være foreldrene mine, og der jeg jobbet rett etter videregående.

Jeg begynte og jobbe på ei veikro.

Med fantastiske eiere! Og en flott kjøkkensjef. Og like flotte medarbeidere!

Det var da jeg og fikk diagnosen. Som forklarte ganske mye av problemene mine. Men i mine øyner, jeg som er kun vant med det livet, så forklarte det likevel balanseproblemene mine, det sosiale.

Der kom hakket i plata inn……

Det er to ting til som hakkes litt på, på hvor gjorde jeg feil at jeg mistet to venner på veien sist sommer?

Var jeg for ærlig? Går det an og være for ærlig?

Klar tale liker jeg best selv, slik at jeg unngår misforståelser! Men tydelig at ikke alle liker det.

Så i år så slipper jeg og være sjåfør, og får ikke invitert til overnatting.

Jo, jeg kan. Men ser ikke poenget med og gjøre det når en blir utnyttet.

Det orker jeg ikke lengre.

Kanskje jeg skal invitere en annen?

Legg merke til EN, ikke EI…..

Om jeg har en i tankene for tiden?

Å ja!

Men om jeg tør invitere direkte?

Eh…….er jo egentlig bare og sende en melding, med skriftlig invitasjon, om vedkommende vil ha litt av ferien i nord.

Er det egentlig så lett?

Men er så redd for og drite meg ut. Redd for at vedkommende ikke vil. Redd for og skuffe.

Redd for at jeg ikke er god nok!

Langt fra god nok.

De to jeg mistet i fjor, der er jeg god nok, så lenge jeg er villig til og bli utnyttet. Til en viss grad.

Kanskje jeg tør? Til slutt?

Men kanskje det er for seint? For sein med drømmene mine? Og når er en for gammel for og dagdrømme?

Ut på tur!

 

Egentlig burde jeg kanskje ha lagt ut en invitasjon her, men er livredd for hva som kan dukke opp på døra mi der oppe!!

Ja, hytta er egentlig lett og finne. Hvis en vet hvor den er. Men hvis ikke, såm er det lett og fyke forbi den, for den vises ikke fra veien, til tross for at den ligger nært veien.

Tenk og kunne ha bryllupsferien der da!

Og bryllupet…..hvis det noen gang blir……konfirmasjon og dåp blir det ikke, for jeg har ingen barn.

Et håp om at drømmeprinsen melder, hvis jeg ikke får fingern ut og gjør det snart!!

God helg, både våt og tørr!

 

 

Autisten jeg og senga.

Gode senger er gull verdt!

Men hva er ei god seng?

Du vil nok få like mange svar som du spør. Noen liker det hardt, mens andre mykt.

Madrassene altså.

Noen vil ha dobbeltdyner, enkeltdynder, flaksende dun…..mens jeg liker best syntestisk, enkel dyne som innholdet holder seg stabilt i.

Putene?

To takk!

Og nattskjorte må til.

Hadde tenkt tanken om og ta et litt mer nakent bilde, men kan kanskje bli litt mer ramaskrik av det. Eller?? Får se hva som eventuellt dukker opp helt til slutt her. Jeg hadde en sommer for ikke så lenge siden som fristet litt og prøve skrive litt erotiske ting. Egen lyst var helt der, hjelpen var ikke der, og kom aldri igang. Fantasien er det ikke noe gærnt med, heller tvert i mot. Men om andre syntes det er like bra…..

Jeg drømmer jeg og på natten

Noen mareritt, og noen hvor jeg faktisk har smilt av når jeg har våknet. Men jeg sliter litt med og komme meg i seng på kveldene, og motsatt på morgenen. Ligger og filosoferer litt, sjekker telefon, og legger noen ord på wordfeud på de spillene som er klar.

Urolig er jeg når jeg sover.

Sparker vist litt fotball, går litt i søvne, også i halvsøvne……

Beina er ikke så farlig og vis.

Ønsker deg en fantastisk dag, både med og uten fantasier, våt og tørr.