I går var det en stygg bussulykke i Hadsel i Nordland. Tankene mine gikk til bussjåføren og passasjerene.
Også på at regjeringen (og kommunene, jeg surrer litt med hvem som bestemmer over hva på de forskjellige områdene!! Men sykehus mener jeg regjeringen har styr på…..) gjerne vil legge ned mest mulig i nord.
I går var det et godt bevis på at vi trenger sykehus i nord også!!
Ikke flere mil mellom hvert sykehus, da som været var i går, med sludd, vind og isete vei, så tar det lengre tid og komme seg fram på bakkenivå. Og da på veier som ikke bestandig er like forsvarlig og kjøre i hundreoghelvette!!
I luftlinje er alt mye kortere.
Også for biler, hvis de kunne fly. Jeg kan ikke fly med min bil i allefall.
Bussen kjørte ut på Lofastveien. En flott tur. En av to veier mellom Vesterålen og Lofoten. Den andre går via Sortland-Stokmarknes-Melbu og båt til Fiskebøl. Det var den veien som vi måtte kjøre for og komme til mormor og slekta i Svolvær før Lofast kom. Det tok litt lengre tid, men vi kjørte forbi bestemor i Sigerfjord, så vi hadde mulighet for og ta et stopp der på veien.
Begge veiene er superfine og kjøre!
Så er du først der i nærheta, ta tid og kjøre rundt. Du vil ikke angre på det!!
Hvorfor folk bor nord for Sinsenkrysset?
Da spør jeg deg: Hvorfor ikke??
Det er et helt annet folkeslag nordpå. Luften er renere, drikkevannet er friskere og bedre, og naturen er noe for seg selv.
Og vi må ha folk nordpå også for og benytte de ressursene som er nordpå.
Utlendinger har heldigvis oppdaget nord de også. Bare så trist for de som havnet i ulykken i går.
Heldigvis så fungerer systemet så godt at folk hjelper til, uansett vær!!
Flere tanker kommer.
Fram til da, nyt dagene, familien og vennene. Og sett pris på hverandre.
Også Instagram. Det som tar mest tid, er Facebook.
Men er ikke det helt vanlig?
Må inn og sjekke der titt og ofte. Bursdager er mest morsomme. Og ja, jeg gratulerer folk med dagen. For jeg syntes det er koselig selv og få de hilsenene på veggen, til tross for at det er ganske så ferdig utfylt nå for tiden. Men det er det at folk gjør det lika vel.
Eneste kjedelig er at jeg er tilgjengelig hele tiden!
Så og si. Bortsett fra når jeg sover. Men telefonen ligger der, med de to appene blant annet.
Ja, ser det er flere som logger seg ut i en periode.
Må være vanvittig godt!
Det og ha et liv utenom telefonen.
Før Facebook så sendtes det vitser på sms. Savner faktisk den tiden. Og ja, jeg vet jeg kan gjøre akkurat det samme jeg også.
Forbedringspotensiale!!
Nyttårsforsett? Nei, det har jeg ikke. Men jeg syntes det er morsomt og følge med hva andre gjør for noe av turer, ferier, hverdagen, at jeg er jo redd for og gå glipp av noe
Men gjør jeg virkelig det? Noen legger ikke ut noe i det hele tatt, andre bare kommenterer det andre legger ut, mens andre igjen legger ut omentrent hele livshistorien sin. Ja, tenker da: PÅ DO!!
Trenger andre og vite når tid du er på do??
Vi er forskjellige, heldigvis. På godt og ondt.
Hender at jeg mister noen venner på facebook, og da lurer jeg jo på hvem. Facebook, den sniken, har og litt vårrengjøring på vennelistene, utrolig nok! Ja, har vært borti det selv. Og jeg har og slettet selv, av forskjellige grunner.
En av de få plassene en er venn med uvenn. For og snoke litt……..
Må nok skuffe deg der, for jeg har ingen venn som er ekstra akkurat nå.
Sitter bare og drømmer. Livredd for og ta det første steget, for og svi fingrene. Mye mulig litt kravstor også.
Da er det lettere og være i drømmeland……og de jeg drømmer om, er mye mulig litt vel uoppnåelig…..
Men mål er ikke feil!!
Delmål er like viktig, om ikke mer viktig!
Nytt mål: Legge telefon mer fra meg framover i tid!
Etter det, så har jeg fått fri hver jul. Nesten. For og kunne være med familien.
Nesten!
For jeg jobbet en periode på sykehuset i Tønsberg, som matvert. Da hadde jeg fast hver 3. helg, og måtte ta de vaktene jeg fikk ellers. Da ble det jobb en julaften, og en nyttårsaften. Der er det en litt spesiell stemning og jobbe når det er jul.
Det var en lærerik periode!
For det med kost er litt sammensatt, ut fra hvor problemene ligger. Men selve måltidene er det samme, det med frokost, lunsj, middag og kvelds.
Det samme er jo julaften, nyttårsaften, 17. mai og andre store dager.
Men det er det og kunne samles rundt matbordet, ha litt kvalitetstid sammen. Det setter jeg mer og mer pris på jo eldre jeg har blitt.
Gavene kommer langt etter.
Det og kunne sette pris på hverandre, bare med og være til stede, det er en god følelse!
Det er så fokus på at ingen skal sitte alene på julaften, og en skal ikke glømme de som er alene mellom jul og nyttårsaften.
Men hva mellom nyttårsaften og julaften??
Det er noen flere uker det! De som ikke har nær familie i nærheten, eller stor vennekrets, eller har rotet det til for seg selv på en eller annen måte!
Det er litt derfor jeg har hatt en litt bismak i julen. Men desto viktigere og ta vare på de som er til stede ennå, som en kan sette pris på. Og ikke minst bli satt pris på selv
Dette året har vært litt for innholdsrik også, så håper det avslutter med stil: nemlig helt rolig!
Det siste som har skjedd, er at jeg ble operert sist tirsdag, så blir en litt rolig jul. Ingen krise, visste om det i vår allerede at det ble reparert. Lyskebrokk på begge bena. Nummer 2 ble tatt i dag, så det blir noen år til neste gang!
Tålmodighetstest og holde seg i ro!
Så i år så blir det pyntet ennå mindre. Det er de som har full julestue allerede i midten av november! Det kommer sikkert opp en juleduk eller to. Men det er det.
Dagene kommer, og dagene går. Nyt mens du ennå kan, en dag er det for sent!
Litt usikker på om tittelen passer bestandig. For det baller på seg gjerne noe til, eller avvik fra det jeg egentlig tenkte og skrive.
Men skit au!
Det har vært litt mye og tenke på i noen dager, ting som har skjedd som ikke burde ha skjedd, men når en blir lurt og en sier i fra og det blir dårlig mottatt……
Det har fått meg til og tenke på skilsmissebarn, hvor de blir satt ufrivillig opp mot den andre forelderen som et pressmiddel. Det går ikke bare utover forelderen, men også ungen/e!!
Nå ser jeg bort fra der det er snakk om vold, misbruk, og kriminelt!
da lurer jeg på hvor har jeg feilet?!
Akkurat der og da er samvittigheten så der.
Men jeg vet det retter seg opp. Og jeg skjønner veldig godt hvorfor folk skygger unna folk som er avhengige, for det er utnyttelser, løgner, og ødelegger seg selv OG for seg selv. Og skylden er alle andre sin, enn deres egen. Ifølge de selv. Og det er de som står alene til slutt.
Jeg har nettopp hatt bursdag.
Den ble feiret på korpsøvelse på kvelden, og en tur innom både søsteren min og mamma, hvor broren min var innom en tur.
Det ble både klemmer, bursdagssang og hurramegrundt! Skikkelig stas!!
For en flott gjeng jeg spiller med!
Selv om jeg sitter mye alene hjemme, og går mye turer alene, og ingen problem med og ta harryturer alene, så har jeg likevel en flott gjeng rundt meg. Som akseptere meg som meg. Og det er viktig, at en kan akseptere hverandre slik en er.
For jeg har vært redd for at folk har stikke av når jeg kom skikkelig ut her med at jeg er autist!
Det har skjedd før. Og det blir og skje igjen.
Det er som om at folk er redd for at det er smittsomt. Eller de er redde for at de må ta ansvar for meg, noe de overhode ikke må gjøre!!
Ja, jeg er veldig treg med og være med på ting, skal ærlig innrømme det, har et stort forbedringspotensiale der!
Og ja, jeg KAN bli litt intens innimellom, jeg sliter litt med mellomtingen. Akkurat som om at det mangler en kobling……
Enten så går skravla i ett, eller så er jeg taus som en østers.
Som en gave til meg selv, så tok jeg en tur med Strømstad-båten fram og tilbake i dag.
Da med julematbuffet. Og alene. Uten bil.
Skal ærlig innrømme at jeg er sliten nå, for dagen startet med en koselig lunsj hos ei jeg gikk på kurs med. Vi er 3 stykker som møtes til lunsj. Så dagen har blitt litt lang. Det var heldigvis lite folk på båten, så kunne gå i butikken med stor mellomrom til de andre.
Det var deilig det!
Der er jeg heldig at jeg har ei snill mor som lar meg få parkere hos henne. Så er det kort vei ned til båten
Jeg drar også på tur med andre.
Det er mest med mamma. Det kjedelige da, er når jeg forsvinner. For jeg trenger litt tid for meg selv, for og koble litt ut. Eller inn.
Selv om jeg ikke prater mye med folk på turene, eller på byen, så tappes jeg fort for energi. Utrolig nok. Ennå som i dag, så satt jeg på en plass hvor det var stille og rolig på vei hjem, ingen og forholde meg til. Annet enn mobilen.
Står proppen for løst, så tappes jeg for energi. Blir den for tett, så blir jeg sinna.
Også på vinterføre. Tidligere har det ikke vært noe problem. Men etter noen år i sør, media som hauser opp, en Toyota Yaris som ikke passet meg og min kjøring, også der jeg kjørt i forhold til jobb og stall, hat gjort noe med meg!
Det er mer nøling i starten av vinterføret. Usikkerheten biter meg i ræva så det synger av meg!
Men det går over! Og framover!
Jeg jobber hele tiden med og ha selvtilliten høy nok til og kjøre fornuftig, men for sikkerheten sin del, slik at andre ikke kjører unødig forbi slik at det blir ulykker.
Veien til og fra Nyksund i Vesterålen.
Jeg liker og kjøre.
Og jeg merker forskjell på kjøring og trafikk når jeg nøler kontra det og kjøre med flyt, litt mer på. Men ikke slik at det blir farlig. Og ja, har vært noen ganger jeg har vurdert og slutte og kjøre! Men da har det stokket seg fullstendig for meg i hodet, og sliten, at jeg ikke klarer og følge med. Og ja, har hatt litt uhell selv også, som det har gått bra.
For et av problemene er avstandsberegning. På hvor langt det er til neste bil, hvor langt unna er fotgjengeren, langt til dit jeg skal, og hvordan ligger bilen i forhold til resten av veien.
Det er mye og holde styr på når en kjører!
Har jeg måtte vente på noen for og ha sjåfør, eller tatt offentlig transport, så er det ikke sikkert at jeg har stått like fritt.
Ja, offentlig transport er helt ypperlig. Så lenge tilbudet er det. Og det kan være en ekstra utfordring for meg når jeg har de her dårlige periodene hvor jeg knapt nok vil prate med folk. Og da knapt nok tør se i øynene på en person når det står på som verst….Da er det lettere og isolere seg, være hjemme alene.
Det er ikke noe særlig verdig liv.
Men er det og gjøre noe positivt da også, kunne gjøre noe som gir glede, og holde på de faste rutinene likevel. Men uten press utenfra for det kan virke mot sin hensikt.
Jobb og avtaler er noe som må gjennomføres uansett. Men da er det greit at sjefen på jobben skjønner hvorfor en er usosial i en periode, kan være greit iallefall….
Da kan det være greit og ha en jobb hvor en kan jobbe i bakgrunnen.
Det ble et lite avsporing…
Enkelte dager er jeg bare veldig glad for at jeg ikke er yrkessjåfør! De som har langtransport får jo sett mye av landet, men er lite hjemme.
Men alt det de må forholde seg til av andre sjåfører som ikke holder alt det de skal, og vær og vind som en i alle fall ikke har kontroll over….Det er et ansvar uten like……..
Innerst inne så håper jeg at jeg klarer og sette et lite lys på hvordan det er og være autist med det jeg skriver her.
Selv om det ikke er det her grunnleggende på hvordan en autist skal være, i andre sine øyner, ut fra hva en har hørt, og lest på nett, så er det kanskje noe annet og lese hvordan en hverdag KAN være, ut fra mitt ståsted.
Det ble mye klisj, og kanskje litt vel selvsentrert de første linjene der. Men hvis det kan hjelpe og sette ord på hvordan en har det, så prøver jeg gjerne og gjøre det!
Er det en ting som jeg savner i hverdagen, er og ha en hest!
Akkurat nå er jeg i en fase hvor det ikke helt passer, selv om jeg er ufør. Det har med at de to siste somrene, så har jeg hatt et lengre opphold på hytten. Og skal ha operasjon nummer 2 for i år om ikke alt for lenge. Da har jeg ikke hjerte til og ha hest bare for og ha hest. Da er jobben min som eier langt bak mål. Ja, jeg vet om mulighetene om og ha steller og forvert. Også og kunne være det selv, men det blir ikke helt det samme.
Det er et ansvar med og ha et dyr, uansett størrelse og fasong!
Det er den gleden, takknemligheten, treningen…….og ikke minst, for meg så er det god trening på flere områder som kjernemuskelaturen, balansetrening, og det og må prate med folk, forholde meg til eieren av stallen. Også det økonomiske, for det koster.
Da er det supert at jeg får lånt hunden til søsteren min, for hun vet jeg venter på meg. Liba altså. Hun og jeg går turer, koser oss, og leker litt. Og det hender at hun blir med meg hjem, og hun er ikke vanskelig og be akkurat der.
Et dyr dømmer deg ikke, med mindre du er slem mot det!
De godtar deg som deg, kommer ikke med stygge kommentarer eller blikk for at en er litt annerledes.
Må vel passe meg hvordan jeg skriver, før det blir misforståelser. For det kan fort skje! I allefall her i gården!
For jeg vet selv hva jeg vil ha eller ei!
Eller liker……
Stort sett.
Akkurat nå vil jeg ha et lettere liv. Med snø!
Ønsker deg en fantastisk dag.
(Ikke vær redd for og gi meg et stort hint hvis det er noe du lurer på, eller noen tanker jeg skal skrive om!)
Egentlig burde jeg jo gå ut på byen på en av de her lørdagene, sjekke utelivet litt igjen. Jeg er en av de som håper at drømmemannen står på døren en dag…..Tenk hvis det hadde skjedd da?? (hint til kjekke mannfolk ) Men de er litt skumle, så det må være en som jeg ikke klarer og skremme vekk…….
Men isteden for så har jeg gått i gammelfella, og holder meg hjemme, og ser på TV, x antall timer i løpet av dagen.
Men avbrekk i løpet av dagen har jeg jo!
For jeg er jo ute og går turer! Må jo ha frisk luft og bevegelse i løpet av dagen
For jeg må ned i vekt!
Det har jeg måtte lenge. Og jeg trives ikke på treningsstudio! To dager i uken er jeg alikavel ute og trener med Frisklivssentralen her i byen. Det er mye intervalltrening, og litt styrke, men vi er ute og trener.
Men ute i naturen derimot!
Det og høre på vinden, gå i bakker, og bortover. For det og gå i bakker, både opp og ned, i et godt tempo, en intervall, er jo med på og jobbe med vekten. Og selfølgelig maten, som jeg kanskje sliter med mest.
Ja, det er vanskelig!! Og ja, det glir litt vel ut her til tider også i matveien!
For det er ikke en diett i en sprint som skal gjennomføres, men livsstilsendring i et maraton! Og da er det viktig og ha et kosthold og trening som en trives med over tid. Ikke bare til at vekten er nådd.
Kroppen min er gladere når den går i skogen kontra asfalt.
Får ondt i kroppen bare og se på andre når de jogger på asfalt……
Ja, dagene blir litt lange innimellom.
Så jeg misunner dere som har helsa i behold, og jobb! puster jo som en hval når jeg går skikkelig på, og spesielt i pollensesongen….
Er vel mulig derfor jeg burde ta en tur på byen på en lørdag?
Men harrytur blir det.
Og ja, jeg tar de turene alene også, glatt! Men utfordringen er jo og beskytte meg selv slik at jeg ikke tapper meg helt. Drar jeg med noen, så er det lettere og bli tom, for da må jeg være litt sosial også. Men det og kunne ta en liten time out for meg selv, hjelper på.
Og det hjelper mye og få sitte ved en vegg, for da har jeg en side fri, slipper og tenke på den siden. (har helt garantert skrivd om det tidligere, men det går vel bra og repetere litt?)
Neste trodde jeg var like enkel! Men det er den som plager tankene mine noe! Det er den jeg går og tenker på mest!
Ennå så føler jeg at jeg har stilt opp så langt det lar seg gjøre når vi er på hytten, er til stede på telefon og facebook, også og låne bort penger….
Det som kan ha gjort at jeg mistet vedkommende, er at jeg sa ifra, jeg kan ikke ha folk liggende langflate på det ene soverommet, dag etter dag etter dag……det går bare ikke!! Har jo ting jeg vil gjøre, besøke slekta, ordne utenfor hytta…..
For det tærer på hodet mitt, på og gå turer, gjøre noe……
Skjønner jo det er deilig og kunne bli vartet opp når en er dårlig, men da skal en vel ikke komme i utgangspunktet?
Eller har jeg misforstått??
For den siste jeg mistet, der er det en del misforståelser som ødelegger.
Men der skal jeg ha sagt noe til en person som jeg ikke vet hvem, om vedkommende…..Ikke vil vedkommende si hvem det er…Og bruke oppholdet mitt på og kjøre fram og tilbake i hytt og gevær når jeg først er på hytta….en ting er jo hvis det passer, og når jeg likevel har planlagt og kjøre den veien, til en plass eller et sted, så er det selfølgelig koselig og ha noen med seg, for all del.
Og det plager meg litt da jeg ikke får tatt det opp med det menneske som skal ha sagt det!!
Like greit og bli kvitt det menneske også!
Har ikke store plassen til slike mennesker!!
Er jo spent om de vil ta kontakt til sommeren igjen. Eller om at jeg husker på at jeg ikke trenger og sende ut invitasjon der i gården.
Men det åpner for nye vennskap igjen
Det gledes til det
For all del, jeg kjenner mange flotte folk, både i nord og i sør.
De er absolutt verdt og ta vare på, mange av de. Jeg syntes det er litt vanskelig enkelte ganger og lese hva som skjer, om noen utnytter meg eller ei, før det er for sent.
Jeg er heller venneløs enn venner med folk som manipulerer og utnytter meg!
Og jeg slo fjorårets tur med 2 uker! Så lenge har jeg ikke vært nordpå siden jeg flyttet sørover!
Jeg flyttet sørover på grunn av hobby, hest, og noe mer og bedre tilbud og muligheter enn i nord. Ikke det at det så dårlige tilbud nordpå, men det er større her nede, litt mer og velge mellom.
Om jeg planlegger hvor jeg ligger over på veien? Om jeg bestiller noe rom eller hytte?
Nei, det har jeg aldri gjort! Av den grunn at enten så klarer jeg og kjøre lengre, eller så passer det bedre med en kortere økt.
De to siste årene har jeg hatt to overnattinger begge veiene. Det har vært godt og komme fram litt mer uthvilt!
Munkeby Klosterruiner i Levanger,Munkeby Klosterruimer i Levanger
For noen år siden så tok jeg en spontantur tile Munkeby Klosterruiner.
Anbefales!! Munkeby Kloster, som munkene holder til i, er ikke så langt unna. Ruinene er merket fra hovedveien, og det er et skilt til der de holder til nå. Holder du på med energiarbeid, så er det absolutt verdt et besøk!
Eller som meg, som syntes det er litt spennende slike bygninger, og se hvordan de lever, det og kunne sette seg ned i kapellet og kjenne på roen som er der……
Mariaklosteret på Tautra i Trøndelag ble årets avstikker!
Det ligger ruiner der og, men som hos Munkeby og munkene, så ligger de et stykke fra hverandre. Hos Mariaruinene så er det en cafe, med en liten butikk ved siden av. Kjempeflott området!
Kloste
Begge plassene produserer de litt. Munkene har ost, som og selges i noen butikker i området, og nonnene lager såper og lys.
Kjempeflotte gaveideer til de som har alt, samtidig så støtter en en god sak!
Anbefaler deg og sette deg ned i kapellet og bare nyte stillheten.
Det er åpent så lenge de selv er til stede, de er i andre kirker også, tror jeg.
Jeg havnet oppi en bønn hos munkene. Jeg ble litt nervøs, så hadde litt lyst og flire. Men jeg kunne ikke bare begynne og le, så jeg ruslet ut. De var 4 da.
Er du heldig, så er det bønnetid, de ber 6-7 ganger i løpet av et døgn. Og de starter jækla tidlig også! Men de tar tidlig kveld også
Både før og etter Trøndelag, så har du fjell en må over. Dovre og Saltfjellet er mine favoritter! Også det området hvor en kjører opp til Rondane. Det er et område som frister og sjekke mer ut! Men så er det og sette av tid til og gjøre det, for det er så mye fint og se på! Og en må ta seg tid til og se litt også, for det er mye fint og se som ikke vises fra veien.
Men uføretrygdet og dra på langtur?
Det er en del av behandlingen min. For jeg må prate med folk for og få en overnatting. Luften nordpå en mye lettere og puste i under pollensesongen, til tross for at mengden kan være like kraftig. OG jeg får gått helt andre turer enn det jeg gjør hjemme, jeg er flinkere til og utforske utrolig nok, i områdene rundt hytten og innenfor en viss kjørelengde. Og jeg må forholde meg til folk på en litt annen måte, for det er noe helt annet på hytte uten strøm og innlagt vann enn hjemme hvor jeg har alt tilgjengelig…..
Og ja, turene blir lagt opp etter formen. De turene er med på og styrke kroppen, balansen og noe hjernetrim for meg når det er litt ulendt terreng på hvor bena skal plasseres.
Litt fram og tilbake og litt om noe, men det kommer mer fra tur og oppholdet senere
