ja, jeg drar på turer alene.

Hvis du ennå ikke har gjort det, prøv!!

Skal jeg vente på at noen vil bli med, så kan det gå bøtte og år før turen finner sted.

Lenge før jeg fikk diagnosen så satte jeg meg nesten bestandig helt ytterst ved bordet når jeg var på fest, selskaper og besøk. Helst ytterste bordet og. Når jeg drar med båten til Strømstad alene, så passer jeg på og få sitte ved en vegg. For da har jeg den ene siden fri. Det blir en avlastning for meg. Og det hjelper mye!

Når vi er to som drar, så har jeg en avledningsmanøver i vedkommende.

Nei, jeg prøver ikke slite ut reisekameraten!

Og være den som styrer hele turen, geleide personen, er jeg ikke sterk nok til. Jeg forventer heller ikke at noen skal gjøre det på meg heller..

Jeg nyter turene jeg er alene på.

Også med mamma. For hun skjønner. Og hun lærer ennå.

Fordelen med og være tidlig ute på båten er at en gjerne får spist litt før båten går. Det er ikke bestandig at det rekker mer enn et knekkebrød i hånden på vei ut døren, fodri en står opp litt for seint til og rekke mer annet enn en dusj, knapt nok…..OG jeg rekker et måltid til før land, slik at jeg ikke er på felgen allerede når jeg kjører fra båten.

Det er det beste rådet jeg kan gi og, sørg for at det fylles på med skikkelig mat jevnt over dagen når en er på tur, da blodsukkeret gjør noe med humøret. Og det merkes kanskje litt ekstra godt på oss.

Planlegging.

Og det her blir siste langturen med subaruen og meg.

Vemodig ja, for jeg har vært veldig fornøyd med den!

Kravstor som jeg er, så må både bilselger og ansatte på båten tro at jeg er gal!

Jeg MÅ ha firhjulsdrift, helst automat og ikke toyota, og jeg MÅ sitte ved en vegg når jeg drar alene.

Jeg må bare beskytte meg selv. Og føle meg trygg.

Da får jeg de flotte turene. Ja, mye annet og som skaper gode turer, som godt selskap, gjøre det en trives med, være der en trives.

Ønsker deg en himla fin dag.