Jeg er et litt typisk rutinemenneske. Men det henger litt sammen med autismediagnosen. Forandringer kan være noe dritt enkelte ganger.
Da er det greit og kunne forberede seg litt på forandringer, spesielt de litt større ting. Ja, det kan tolkes fritt, for det som kan være stort for meg, kan være bagateller for andre igjen. Og selfølgelig motsatt.
Men en annen ting som kan være litt morsomt, litt irriterende i utgangspunktet.
Jeg sliter litt enkelte ganger med og lese folk! Spesielt de jeg ikke kjenner så godt. Og da gå ut på byen, det her med og sjekke opp, bli sjekket opp, det kan bli pinlig det!!
Så det hender at det blir litt skuffelser og knasking i salaten. Så det der har jeg gitt litt opp……Litt lettere og drømme om de, da får en den en vil ha. I tankene.
Men en dag, da skjer det 😀
Mye mulig det er på en eller annen tur han dukker opp på, som ikke er skremmende, eller blir skremt…..
Det har rett og slett skjedd en del ting som har gjort at jeg har måtte ha litt fokus på det. OG jeg har ikke hatt noe særlig og blogge om. Du er vel ikke interessert i og lese hver gang jeg går på do?
Midten av mai, ca, så fikk jeg beskjed om at to av hestene på gården drar til de evige grønne beitemarker etter sommeren. Sjekket opp stallplass, da det kun ville være min igjen. Men og flytte på en kar på 24 år, som er sliten i kroppen og gjort jobben sin?
Jeg er som alle andre der, når jeg mister noen så blir jeg lei meg, trist, deprimert og litt oppgitt!! Men selfølgelig, hvis det er full utnyttelse, manipulering, eller suger ut energien på en annen måte, hvor forholdet ikke er sunt, selfølgelig en lettelse og få satt den personen på vent, eller avslutte forholdet. Familie og slekt er vanskelig og sette på vent, men ikke til enhver pris!
Jeg mistet pappaen min for 12 år siden. 12 år i dag. Den 13 april så jeg han for siste gang i live, men da var han allerede i koma. Kreft, og lungebetennelse.
Så denne tiden av året har ikke vært like greit bestandig. Ubevisst. For bestemor og mormor hadde bursdag i april.
Tent lys ja. Spist noe godt ja. Da for og feire de.
For det er så lett for og gå i den fellen at en setter seg ned og “Buhu, det er så og så lang tid siden jeg mistet vedkommende…….”
Ikke noe galt i det, for en trenger og få litt utløp, litt sympati. Jeg selv har jo gjort det. Og gjør det ennå.
Men tanken slo meg i går: Hvorfor heller ikke feire vedkommende?? Ikke med ballonger og full fest, men med en bedre middag og lys, tenke på det positive, få dagen over i det positive! (Jeg lagde meg vafler på bestemor sin bursdag, for det er en av de tingene jeg forbinder med henne. Til neste år så blir det sikkert noe helt annet. )
Alt kuttes opp. Det små tar du alt etter hvor sterk du vil ha den. Stekes litt i kaserollen før vannet haes oppi. Kan godt få bittelitt farge, men litt mykt. Vann haes oppi, kok til alt blit mørt, min 30 minutt. Blend alt sammens og settes på kok igjen. Men ha da oppi kokosmelken og smak til med salt og pepper.
Autister kopierer gjerne både bevegelser, ord og uttrykk.
Vi har gjerne et enkelt språk, alt etter hvor mye autist en er. Vi kopierer da språk og utrykk, og kopierer gjerne bevegelser også. Apekatt som søsteren min sier. Blir litt som og se seg selv i speilet. Det har jeg og gjort, til en viss grad. Og ja, det er lettere og fortelle det andre har fortalt eller gjort enn det en selv gjør.
Jeg ser jo ennå etter jobb. Det som jeg har slitt litt med er og må forklare utfordringene mine, gang på gang, og at jeg ikke har kontroll på når tid angsten for folk kommer. Og nå astmaen og allergien. Må fortsatt forsvare at jeg holder på med hest, at det er en utgift som jeg kan/bør legge på hyllen mot en inntekt som jeg er avhengig av for og kunne leve, og da helst uten hjelp med det økonomiske.
Det som skremmer meg litt nå, er at jeg endelig blir forstått av en veileder!! De har et eget tiltak her i byen som jobber kun med asperger og autister. Veldig godt og vite at vi blir tatt på alvor når det gjelder den diagnosen! For den innbefatter så mye……
Den siste tankekjøret har vart siden slutten av oktober. Det er akkurat som om at det er blitt sendt ut masse tennisballer, og pingpongballer i hodet. Noen med tanker, men de fleste er uten tanker. De er de verste, for de kan jeg ikke sette ord på hva som skjer?
Trist? nja.
Deprimert? Litt innimellom……
Sliten? JA!!
Urolig? Ja, innimellom.
Rolig? Ja, det går for det meste, rolig, men endene plasker der i varierende grad.
Men for all del, det er litt glede innimellom og, så alt er ikke svart her for tiden 😀
Alt det som har skjedd i de siste månedene vises på vekten hos meg, den går oppover. Vi er ikke skjermet for at vekten går opp eller ned med en diagnose, det må jobbes med og få den opp, ned eller stabil, som alle andre.
Det er jo ikke alt av avhengighet som er like bra. Eller sundt! Jeg er avhengig av sukker! Til min store irritasjon! For ja, jeg er det jeg kaller for feit! Noen kilo for mye vil noen si. Eller overvektig. Og Facebook. Noen som vet om det finnes noen behandling for det? Eller må jeg fikse det på egenhånd? (Mye mulig jeg skal være glad for at det ikke er sex jeg er avhengig av, det må være slitsom eller? 😀 )
Ja, jeg har vært på kurs, Livsstilsendring. Det er vanskelig ennå ja!
MEN når jeg ser hvor mye en avhengighet kan ødelegge, ikke bare for den personen som står oppi det, men en hel familie, støter vekk venner, det er litt vanskelig og være vitne til. Økonomien får en knekk, helsen blir kanskje ikke den samme igjen, depresjon, og mulig selvmord.
Så lenge en ikke vil se problemene selv, ikke be om hjelp eller vil ha det slik, så er det vanskelig og hjelpe. Men og ha hjelp, og ikke få det, eller får hjelp uten og bli spurt (overkjøring) kan være like ille. Kjefting, som kan ansees som hjelp fra den som kjefter, hjelper ikke. Men en skal ikke få sydd puter heller….
Enkelte ting er jo bare fine da. Som må gå en tur eller flere i løpet av uken, frisk luft eller en frukt. Men det er jo sunne vaner igjen da 😀
I det siste så har det ikke vært helt normale dager. Jeg har og holder på og pusse opp leiligheten litt. Tenkte og male selv, men er for utålmodig med kanter……..vil jo ha det skikkelig når jeg først gjør det!! Så nå sitter jeg i en liten smule kaos…….
Men uansett, en helt vanlig dag, prøver og stå opp før 11. Er en liten nattugle. Eller kveldsugle. Hvis jeg ikke har noen avtaler tidlig, som trening, så drar jeg til stallen rundt 12. Trening varierer etter vær, vind og føre. De dagene jeg får ridd så får jeg jo trent balansen og kordenasjon. Trener også 3 dager i uken, da med fysioterapeut i gruppe (en med kols/astma og 2 med frisklivssentralen).
Men det blir mye tv-titting, jeg innrømmer det!! Jeg har ingen jobb akkurat nå, er på et tiltak som jobber kun med folk som har en autisme/aspergers-diagnose. Det er stor forskjell fra de andre tiltakene jeg har vært på, da jeg endelig blir sett som person, og som skjønner problemene og utfordringene mine, som det og være redd for folk i perioder.
I mellomtiden, nå som ting har roet seg ned, (har skjedd mye siden i høst som ikke trenges og bli blogget om!!) så jobber jeg meg litt inn med vekten, kosthold og trening. Det har sklidd ut, jeg spiser når jeg er stresset og ikke har det bra…..(er ikke så ille nå som det har vært på det verste…….)
Jeg har vært livredd for at Barnevernet skal ta ungen fra meg på grunn av autismediagnosen!! En vet jo aldri hva de finner på, om de vil støtte opp, eller ta.
Ganske teit ikke sant?
Men det har vært en frykt hos meg. Men nå er det for sent, jeg fikk fjernet livmoren for noen år siden. Jeg hadde en cyste på den ene eggstokken i 2002. På hele 27.5 cm i diameteren! Mistet en eggstokk da, den andre gikk med livmoren noen år etter.
Men gjort er gjort. Jeg ville ha vært litt for gammel nå og få barn, er ikke så egoistisk av meg 🙂
Neida, arven stopper ikke opp i familien min likevel. Broren min har nemlig 2 fantastiske gutter.
Jeg fikk ikke diagnosen før jeg var 22-23 år. Da jeg endelig fikk den, så var det mange brikker som falt på plass. For det som har skjedd med meg, er det som er det normale for meg.
Men foreldrene mine, som har jobbet innenfor helsevesenet, så jo at ting ikke var som det skulle være! Det er en grunn for at jeg flyttet fra den plassen etter endt utdanning……Men det får bli en blogg for seg selv!
