Og heller ikke noen som jobber i den koblingen jeg sliter med! For det er noen i den andre enden.
Det er rett og slett meldesystemet jeg lurer på!
Eller som plager meg, tærer på…..
Det er kanskje lett, eller veldig fristende og si: Ja, men det burde du av alle vite, for foreldrene dine jobbet innenfor helsevesenet….
Nei, jeg burde IKKE vite det!
For jeg er ikke foreldrene mine. Jeg er bare et resultat av de to. Jeg er heller ikke et resultat av jobben deres, jeg har heller ikke fått opplæring i jobben deres. Ellers så har jeg jo vist hvordan systemet fungerer……
Kan du jobben til foreldrene dine? Er du foreldrene dine?
Jo, jeg kan sårstell. Men hvem kan ikke det?
Etter noen år med hest, så kan en slike ting, for en kan jo ikke tilkalle veterinær for et lite sår…..
Også hadde jobb, en kjæreste som aksepterer meg som meg og tar de utfordringene som kommer, eget hus…..
Utdanning har jeg faktisk. Som kokk. Og det tror jeg er takket være foreldrene mine, og der jeg jobbet rett etter videregående.
Jeg begynte og jobbe på ei veikro.
Med fantastiske eiere! Og en flott kjøkkensjef. Og like flotte medarbeidere!
Det var da jeg og fikk diagnosen. Som forklarte ganske mye av problemene mine. Men i mine øyner, jeg som er kun vant med det livet, så forklarte det likevel balanseproblemene mine, det sosiale.
Der kom hakket i plata inn……
Det er to ting til som hakkes litt på, på hvor gjorde jeg feil at jeg mistet to venner på veien sist sommer?
Var jeg for ærlig? Går det an og være for ærlig?
Klar tale liker jeg best selv, slik at jeg unngår misforståelser! Men tydelig at ikke alle liker det.
Så i år så slipper jeg og være sjåfør, og får ikke invitert til overnatting.
Jo, jeg kan. Men ser ikke poenget med og gjøre det når en blir utnyttet.
Det orker jeg ikke lengre.
Kanskje jeg skal invitere en annen?
Legg merke til EN, ikke EI…..
Om jeg har en i tankene for tiden?
Å ja!
Men om jeg tør invitere direkte?
Eh…….er jo egentlig bare og sende en melding, med skriftlig invitasjon, om vedkommende vil ha litt av ferien i nord.
Er det egentlig så lett?
Men er så redd for og drite meg ut. Redd for at vedkommende ikke vil. Redd for og skuffe.
Redd for at jeg ikke er god nok!
Langt fra god nok.
De to jeg mistet i fjor, der er jeg god nok, så lenge jeg er villig til og bli utnyttet. Til en viss grad.
Kanskje jeg tør? Til slutt?
Men kanskje det er for seint? For sein med drømmene mine? Og når er en for gammel for og dagdrømme?
Ut på tur!
Egentlig burde jeg kanskje ha lagt ut en invitasjon her, men er livredd for hva som kan dukke opp på døra mi der oppe!!
Ja, hytta er egentlig lett og finne. Hvis en vet hvor den er. Men hvis ikke, såm er det lett og fyke forbi den, for den vises ikke fra veien, til tross for at den ligger nært veien.
Tenk og kunne ha bryllupsferien der da!
Og bryllupet…..hvis det noen gang blir……konfirmasjon og dåp blir det ikke, for jeg har ingen barn.
Et håp om at drømmeprinsen melder, hvis jeg ikke får fingern ut og gjør det snart!!
Noen vil ha dobbeltdyner, enkeltdynder, flaksende dun…..mens jeg liker best syntestisk, enkel dyne som innholdet holder seg stabilt i.
Putene?
To takk!
Og nattskjorte må til.
Hadde tenkt tanken om og ta et litt mer nakent bilde, men kan kanskje bli litt mer ramaskrik av det. Eller?? Får se hva som eventuellt dukker opp helt til slutt her. Jeg hadde en sommer for ikke så lenge siden som fristet litt og prøve skrive litt erotiske ting. Egen lyst var helt der, hjelpen var ikke der, og kom aldri igang. Fantasien er det ikke noe gærnt med, heller tvert i mot. Men om andre syntes det er like bra…..
Jeg drømmer jeg og på natten
Noen mareritt, og noen hvor jeg faktisk har smilt av når jeg har våknet. Men jeg sliter litt med og komme meg i seng på kveldene, og motsatt på morgenen. Ligger og filosoferer litt, sjekker telefon, og legger noen ord på wordfeud på de spillene som er klar.
Urolig er jeg når jeg sover.
Sparker vist litt fotball, går litt i søvne, også i halvsøvne……
Beina er ikke så farlig og vis.
Ønsker deg en fantastisk dag, både med og uten fantasier, våt og tørr.
Skal jeg vente på at noen vil bli med, så kan det gå bøtte og år før turen finner sted.
Lenge før jeg fikk diagnosen så satte jeg meg nesten bestandig helt ytterst ved bordet når jeg var på fest, selskaper og besøk. Helst ytterste bordet og. Når jeg drar med båten til Strømstad alene, så passer jeg på og få sitte ved en vegg. For da har jeg den ene siden fri. Det blir en avlastning for meg. Og det hjelper mye!
Når vi er to som drar, så har jeg en avledningsmanøver i vedkommende.
Nei, jeg prøver ikke slite ut reisekameraten!
Og være den som styrer hele turen, geleide personen, er jeg ikke sterk nok til. Jeg forventer heller ikke at noen skal gjøre det på meg heller..
Jeg nyter turene jeg er alene på.
Også med mamma. For hun skjønner. Og hun lærer ennå.
Fordelen med og være tidlig ute på båten er at en gjerne får spist litt før båten går. Det er ikke bestandig at det rekker mer enn et knekkebrød i hånden på vei ut døren, fodri en står opp litt for seint til og rekke mer annet enn en dusj, knapt nok…..OG jeg rekker et måltid til før land, slik at jeg ikke er på felgen allerede når jeg kjører fra båten.
Det er det beste rådet jeg kan gi og, sørg for at det fylles på med skikkelig mat jevnt over dagen når en er på tur, da blodsukkeret gjør noe med humøret. Og det merkes kanskje litt ekstra godt på oss.
Planlegging.
Og det her blir siste langturen med subaruen og meg.
Vemodig ja, for jeg har vært veldig fornøyd med den!
Kravstor som jeg er, så må både bilselger og ansatte på båten tro at jeg er gal!
Jeg MÅ ha firhjulsdrift, helst automat og ikke toyota, og jeg MÅ sitte ved en vegg når jeg drar alene.
Jeg må bare beskytte meg selv. Og føle meg trygg.
Da får jeg de flotte turene. Ja, mye annet og som skaper gode turer, som godt selskap, gjøre det en trives med, være der en trives.
Jeg må ha en stødig bil som jeg kommer meg fram med, for jeg kjører ikke bare på sommerføre, og i byen. Jeg kjører litt landeveier også.
Og siden jeg kjører nordover til hytta, tross alt 150 mil en vei, så er det greit med noe stødig.
Jeg vet bare hvilken bil jeg IKKE vil ha!
Der kommer det inn igjen, jeg VIL ha, og jeg SKAL ha.
Og ja, jeg må kvitte meg med den gode bilen igjen. Som jeg håper noen kan få litt glede av på en eller annen måte. For i mine øyner så er det bil igjen. Den starter og går. Og stopper.
Men hvorfor bytte bil da??
Jeg kan IKKE skru på biler!! Og med den alderen, så blir det jo mer og skru på for og oppfylle kravene…..og da blir det fort dyrt for meg.
Om jeg må ha bil?
Ja, siden ståa er som det er med både meg og familien min, så må jeg vite at jeg kommer mellom for og hjelpe til. Også for og handle, være sjåfør både hit og dit og hjem igjen. Og korpset har jo øvelser som er ferdig kl 22.15 først, og ingen busser som går hjem, og et svært instrument……Og å ha leiebil når jeg er på hytta, jeg driter ikke penger akkurat!
Gjør du?
Er jo og greit og få med seg ting og tang til og fra hytta på et lengre opphold.
Hest og kjerre hadde vært noe!
Som de gjorde før bilene kom. Men da hadde det tatt bøtter og år før jeg kom fram.
Blir spennende og se hvilken bil som dukker opp i garasjen min etter hvert. Den må i allefall være yngre, og stødig som et fjell.
Ja ja, jeg vet det kommer an på sjåføren også, men når jeg vet mine begrensninger og kjøremønster, så legger jeg i noen kroner mer for og få det jeg trenger.
Jeg har hatt kun ett liv. Og det er fra jeg er født.
Født med en diagnose.
Så nei, det er ikke synd på meg. For det er kun dette jeg er vant med. Vant med og ikke skjønne alle de sosiale settingene, fleipene, klikkene, ting som kommer litt feilt ut, blir misforstått selv……Men det får da bare være.
Men jeg har og tenkt de siste dagene. Da etter de siste bloggene jeg har lagt ut.
Ja er ja, nei er nei.
Helt greit det, det skjønner jeg og. Men hva når en er i tvil?
Hva når jeg selv er i tvil?
Jeg har en i drømmene mine nå ja. Men sliter litt med og bli kjent. Og ta kan fort det toget gå. Det vet jeg. Det har skjedd før. Og har dårlig med erfaring på forhold i utgangspunktet.
Men jeg sliter og lese noen ganger!
Men når jeg får direkte tale, og usikker på……nei, egentlig sikker. Innerst inne.
Da vil jeg ikke slippe dem innpå.
Blir det for intenst, så trekker jeg meg fort ut. Fortere ut enn inn. Og det og være ærlig kan være skummelt det og, for en kan visstnok være for ærlig. For direkte.
Eller har jeg misforstått?? Igjen??
Og skal en krype til seng med hvem som helst for og tilfredsstille andre? Enn hva med seg selv? Hva er for gammel for deg? Er det 30 år eldre enn deg? Eller for ungt? Så lav som under alderen?
For meg kan det bli for gammelt når det nærmer seg kunneværtforeldreneminealder!!
Selfølgelig ikke for ungt heller! For da blir det motsatt problem igjen
Jeg går gjerne over noen streker her inne, med tankene mine.
Og hvis du ennå lurer, ja jeg har et savn…..
Men jeg henger ikke ut noen med navn her!
Jeg har en grense jeg også. Om du kjenner deg igjen i noe av det jeg skriver, fint! For jeg bare skriver det jeg tenker, får det ned her inne. Og kanskje vi har samme tanke, samme erfaring, til tross for at det kan være en diagnose som er forskjell på nettopp deg og meg.
For du liker vel og erte litt du og? Med bilder?
Ikke mobbing, men tror du skjønner
Ønsker deg en fantastisk tid framover, både varm, kald, våt og tørr
Med jobb for de som har,. Familie skal pleies. Unger som skal følges opp, for de som har. Egentrening i en eller annen form. Og eventuelle besøk når det er tid og overskudd.
Men hvor ofte utfordrer du deg selv utenfor komfortsonen?!
Her blir det for sjeldent. Var faktisk flinkere tidligere, siden jeg konkurrerte med hest. Da måtte jeg prate med folk når jeg gjorde opp for meg. Nordpå så er miljøet såpass lite at det ikke var noe problem.
Men akkurat nå, så har jeg et mål.
Og for å få fart på det, kanskje gå ut av den her sonen? Ja, denne gangen er det snakk om vekten.
For jeg skulle også ha vært og gått nye turer helt andre plasser enn her.
Som Andebu, Larvik, Sem igjen…….
Og ja, kosten også.
Variasjon er fint
For her er det mer enn nok og ta av!!
Nei, du skal få slippe og se nakenbilde at meg!
Det får heller bli på privaten…..som dessert. Eller nattmat…..
Etter begge operasjonene så måtte jeg jo ta det med ro, ikke løfte tungt blant annet. Men måtte gå, fikk jeg beskjed om. Korte og lette turer.
Det er for og slippe blodpropp blant annet.
Ondt ja, men det gikk bra det også.
Men med det så satte tankene i gang!!
Mye mulig jeg hiver ut en fakkel nå. For jeg skjønner enkelte operasjoner må en ta, som har en medisinsk grunn. Som fjerne blindtarm, øyeoperasjoner, fjerning av overflødig hud som gnisser, øyelokk som henger. Det skjønner jeg.
Men operere for at en rynke ligger feil? Botox og fillers i hue og rævva?!
Hva er det jeg har gått glipp av? Selvtillitten til en viss grad. Men for og pynte på utseende? Evig ung?
Jeg er jo liten, 154 cm.
Vet du hva? Det plager meg ikke et eneste sekund!
Hvorfor?
Det var ikke meningen at jeg skulle bli høyere. Og det er bare bagateller! Iallefall etter alt det vi har vært gjennom!
De er ikke lange de bena. Men tar det litt igjen i bredden. Og formfulle meg……
Gi litt fan, vær deg selv i både den verste og beste utgaven.
Alle de andre er uansett opptatt! Og jobbe med seg selv der, ikke mot, kommer en langt med.
Når en er ufør så blir dagene litt lange. Og ustrukturerte.
Kan bli.
To dager i uken så er jeg og trener med Frisklivssentralen her i Sandefjord. Jeg er en av de som ikke trives på treningssenter!
Men utetreningen her er flott! Frisk luft, trene med andre uten at en føler en blir uglesett på, det og gjøre det beste ut fra dagsformen, helt supert.
Når bilen min må på verkstedet, så prøver jeg og få de på en av de to dagene jeg er på trening. For det er ikke lange avstanden mellom de to plassene.
I dag var det en slik da!
Jodda, lille Hege opp klokken 07.15, ca. Trøtt som en dupp! Men det går en gang i blant.
Men er veldig i tenkeboksen angående bilen. For den er tross alt godt voksen nå, 18 år i løpet av året!!
Skulle ha hatt en i skapet som kan skru på bil!!
Også en snekker, elektrikker, rørlegger…..alt etter hva jeg trenger hjelp til. Mat kan jeg jo lage, men er det og bli servert noe godt også.
Nei, nå skal jeg slutte mase om de her stakkars mannfolka!
I mellomtiden så tar jeg armen over hodet og rusler i seng!
