Får jo masse av tid til og blogge. Tid til og tenke, og tid til både familien og jobbe med meg selv.
Eneste som jeg ikke vil sette tid av til, er bitterheten!
Som jeg skrev i den siste bloggen, så er det ikke synd på meg at jeg har diagnosen, for det er det eneste jeg vet om.
Men jeg er bitter for at diagnosen ikke kom tidligere!!
Bitter for at det ble sagt ting som ikke stemte!!
Nei, jeg er ikke bitter på foreldrene mine!! For jeg har hatt en super oppvekst!!
Men som jeg skrev som tips her inne, akkurat det lar jeg få minst mulig plass, jeg lar bare være og flytte tilbake.
Ja, jeg kommer til og flytte nordover igjen, med tiden. Men da blir det Vesterålen eller Lofoten tenker jeg. Der trives jeg.
Trivsel er viktig, uansett om en har diagnose eller ikke. For hvis mistrivselen blir dominerende, så får en ikke den roen en fortjener!
Det får meg til og tenke litt på de her arbeidsplassene jeg har jobbet på.
Da jeg fikk diagnosen så jobbet jeg på ei veikro. Da i full stilling. Pappa sa det noen år etter at jeg sluttet der at jeg var ikke langt unna til og slå til noen for jeg var sliten, det var for mye med full jobb. Men det gikk. Jeg fikk fagbrevet. Og jeg fikk jobberfaring. Og jeg trivdes veldig godt der!
Der jeg jobbet lengst visste ikke om diagnosen. Bare at jeg hadde 50 prosent ufør. Ellers så visste de ingenting. Fortalte det til 1 person som jeg stoler på. Men det fungerte, for jeg var der i 13 år.
Det var 1 plass hvor jeg jobbet en sommer hvor kjøkkensjefen fikk vite det under jobbintervjuet. Han ble litt lang i maska, men jeg fikk jobben! Og jeg fikk kun dagvakter 
Det var en super plass og jobbe på, på lik linje som kroa.
Jeg har fått gode tilbakemeldinger på at jeg er nøye og gjør jobben som skal gjøres.
Om det lønner seg og være åpen om diagnosen er jeg faktisk litt usikker på. Var på et intervju hvor jeg sa det, fikk ikke jobben. Det har nok litt med det ukjente, at det er en diagnose de aldri har hørt om tidligere. Men med litt tilrettelegging, og litt forståelse, så går det bra.
Det er det som er litt synd og, at det har skjedd at folk trekker seg unna når jeg sier at jeg er autist, de rekker ikke og bli kjent med meg. Men samtidig så skjønner jeg og at kjemien må være der. Og sleike noen opp gjennom ryggen for og være venner, det orker jeg ikke!
Jeg vil ikke være noen jeg ikke er, for det er slitsomt det…..!!
Vær deg selv, det er du mest tjent med i lengden!!
Ønsker deg en super dag
Godt skrevet.Nyttig for andre å vite.
Takk Odd Karstein
prøver og sette ord på hvordan det har fungert for meg.