Sosiale koder er vanskelig og knekke. For en vil jo gjerne være seg selv!
Det er ikke bestandig like kult og si at en er autist eller asperger, da en opplever at folk skygger litt unna deg etter det.
Vi er jo koblet litt annerledes i hodet, så vi oppfatter ting og samme situasjon kanskje litt annerledes enn det som er normalt.
Vi har jo, som folk flest, vår måte og koble av på, være oss selv, som kan bli enten for mye av det gode eller veldig nøytrale, stille, i bakgrunnen. Noen hører på musikk eller radio, andre helt stille, andre er i naturen, trener eller ett eller annet.
Som jeg har skrevet litt tidligere, språket er gjerne litt enkelt, ikke store vanskelige ord som vi ikke enten får til og si eller skjønner innholdet av. Men vi tar gjerne av både språk, ord og uttrykk og litt oppførsel. Vi ser hva andre gjør, og kopierer! Det er ikke for og være frekk på noen måte, men er noe som skjer der, for og gjøre det andre gjør. Om alt er like sunt, er en helt annen sak.
De fleste autister liker og være alene, drømme seg litt bort, være litt usosial. Det er lettere og forholde til seg selv enn andre. Noen vil kanskje kalle det for sosial angst, med det er en del av diagnosen.
Skal noe nytt gjøres i det sosiale, foreslå det en god tid i forveien. Overraskelser eller noe nytt er ofte skremmende vi trenger litt tid på og forberede oss! Noen av oss igjen takler det helt fint, men er det med rutiner, trene på og takle ting på sparket.
Et lite tips: har du et barn med autisme eller aspergers, jobb med den sosiale biten, finn en liten kjerne som kan være den trygge kjernen. Men vurder og vær litt åpen om diagnosen til foreldrene!
Hvis det er noe du vil jeg skal skrive om, ta kontakt på messenger på Facebook, Hege Lillsøyring.
Ha en fantastisk dag der ute 😀
