Det og gjøre nye ting, som lange turer til nytt sted, se et program som går samtidig som favorittprogrammet (jeg så faktisk på barne-tv ganske lenge……), eller flytte inni et annet hus for eksempel, må forberedes i litt god tid. Det kan virke som bagateller for vanlige folk, mens vi autister er koblet litt anderledes der. Vi trenger rutiner som nevnt tidligere, og forberedelser mentalt på at nå skjer det noe nytt.
Jodda, vi kan da være spontane vi og for all del!!
Å bytte en arbeidsdag eller jobbe overtid, eller gå en tur i nærheten, ingen problem da det er i faste og trygge omgivelser.
Nye ting er litt skremmende. Blir mange tanker som flakser i hodet, kroppen stritter litt i mot. Vi blir nesten litt redde. (Skriver vi selv om vi reagerer forskjellige!) Så virker vi litt trege der, så er det en underliggende grunn til det.
Da er det greit og ha en person med seg eller i nærheten som kan være den trygge, den som loser gjennom det nye skumle. Personen trenger bare og være i nærheten, for det skaper en trygghet. Så vi kan virke litt klengete når vi trenger støtte.
Men det kan og gå såpass langt at vi skal passe på, beskytte den personen. Det kan bli litt vel mye innimellom, men en vil gjerne beskytte det trygge.
